– Jeg sa jeg kom meg hjem fra fest på egen hånd, men det gjorde jeg som regel ikke

Spaltister

Lakken den var hvit. Bilen den var … En evighetsmaskin. Sjåføren likeså. De var uatskillelige. I årevis tok de meg til og fra korpsøving, skole, turn, juleshopping på City Syd, hybel i Bjugn, til venner og hjem fra venner. Vi pakka den full av althorn- og trompetkasser, notestativ, turndrakter, fugleband, dopapir, handleposer, skolesekker, ski, akebrett, flyttelass, sykler, lange samtaler og kjærlighet. Den rommet det meste. Så dro vi av sted. Hvor enn det måtte være. Til alle døgnets tider. Toyota’n, pappa og jeg.

Les mer: Karin Jegtvik er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hennes innlegg.

Til fest også. Og hjem fra fest. Selv om jeg sa jeg kom meg hjem på egen hånd. Det gjorde jeg som regel ikke. Det visste både sjåføren og Toyota’n. Jeg kom meg som regel ikke lengre enn til et nasjspill. Klar til å danse meg inn i morgendisen. Men plutselig sto de der. Utenfor. Den hvite Toyota´n med en temmelig myndig type i førersetet, som lurte på om det ikke var på tide å avslutte festen snart.

– Nei, sa jeg.

– Jo, sa han.

Og sånn ble det.

Han syntes jeg skulle komme meg hjem i stedet for å reke rundt i en himmel av heimbrent og håkki. Det hadde han nok rett i. Jeg ble godt passa på, både jeg og søsknene mine, og vi lærte oss fort at pappa sånn generelt alltid har rett. Skjønt prøvde vi oss litt alle sammen i familien. På en motsigelse i ny og ne.

Det er mange veier knyttet til veier og til bil. Karin Jegtvik forteller historien om pappas hvite Toyota.  Foto: Privat

Men innerst inne visste vi at vi kom til å bukke under for faderlig argumentasjon. Sånn er det den dag i dag. Han bruker ikke nødvendigvis alltid ord. Men stillhet i seg selv kan være overbevisende nok.

Konge i eget land. Med verdensherredømme og en hvitlakkert og sprek hingst.

Toyotaen til pappa fikk kjørt seg på de fleste veier.  Foto: Privat

Det fantes ikke et eneste sted Toyota’n til pappa ikke kunne ta seg fram. På ferier Norge rundt. Til uoppdaga avkroker. Nordover. Sørover. Øst og vest. Med skiboks på taket.

En sommer pakka vi Toyota’n og skiboksen full og klampa i retning Polen. Gjennom Sverige, ned til Malmø og med ferga over Østersjøen. Jeg var 14 år og hadde forlatt min store forelskelse på Frøya til fordel for bilferie med familien i en overlasta Toyota. Det var populært, gitt. Fire passasjerer i baksetet. En sliten far og en rabiat onkel foran. Vårt oppdrag var å finne min onkels sølvgrå Volvo, som han mente den polske mafiaen hadde stukket av med.

Det var mange sølvgrå Volvoer i Polen det året. Og vi la oss på hjul etter hver og en av dem. Men ingen var min onkels. Toyota’n til pappa kjørte over fortauskanter, opp fjell og ned i daler, inn og ut av storbyene, over sletter, gjennom skoger og inn i ingenmannsland. Vi fire i baksetet bytta på å dukke når politiet viste seg i veikanten. Det var unektelig en opplevelsesrik sommerferie, skjønt hadde vel jeg mest lyst til å komme meg hjem for å kline.

På ferga tilbake til Malmø ble jeg matforgifta av et måltid løksuppe og pølse. Turen fra Malmø til Frøya ble et mareritt. Der Toyota’n tok meg fra det ene offentlige toalettet til det neste, mens jeg lå i baksetet og spytta i en gammel coop-pose og var kombinert matforgifta og bilsyk. Det tok flere år før jeg spiste pølse igjen. Det hører forresten med til historien at onkelen min ble gjenforent med sin sølvgrå Volvo et par år senere. Da uten hjelp fra Toyota’n til pappa. Men imponerende endog.

Så kom dagen da jeg sjøl skulle få prøve meg bak rattet. Den hvite hingsten sto parat, og kjørelæreren var ingen ringere enn min far. Men han hadde ingen planer om å slippe meg ut på veien med det første. Nei, her skulle det øves. På en akkurat passe stor og tom parkeringsplass. Med en L i bakruta, som han hadde tegna selv. Rundt og rundt. I ukevis. Jeg ble flink til å kjøre i sirkler. Og tilslutt var jeg ferdig utlært i sving og klar for veien. Og lappen.

Skribenten minnes bilferier langs landeveien i en fullastet Toyota.  Foto: Privat

Men mens alt dette hadde pågått - all denne fartingen hit og dit - hadde vår trofaste følgesvenn plutselig passert 250.000 kilometer. 250.000 … Når skjedde det, liksom? Og en dag jeg kom hjem sto ikke lenger Toyota’n i oppkjørselen og ventet på meg. Pappa hadde funnet seg en ny. En vinrød Mitsubishi Galant.

En æra var over.

Toyota’n til pappa ble solgt, fikk ny eier og ny lagg, og starta et nytt liv som rosa jentebil. Hvor den er nå vites ikke, men jeg er sikker på den fortsatt er å se på veien et sted. Trofast og taktfast.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides