Spaltisten:

Denne norske oppfinnelsen bør det lages TV-drama om

Spaltisten har nylig vært i pappaperm og forteller om «barselgruppa» si bestående av blant annet Dustin Hoffman i rollen som Ted Kramer, som en av flere som har sagt noe fint om det å være pappa. 

Spaltister

Jeg er nylig kommet ut på andre siden av en 15 uker lang omsorgspermisjon, eller på godt norsk, pappaperm.

Sammen med alle andre nybakte pappaer i dag skriver jeg meg inn i norgeshistorien: Vi kan ta ut en rekordlang pappaperm. Da den dedikerte kvota til far ble innført i 1993, var den fire uker lang. Så har den vokst litt jevnt og trutt og vært gjenstand for politiske dragkamper og justeringer her og der, før vi i 2018 landet på 15 uker. Faktisk kan vi ha enda lenger permisjon, da man som pappa eller medmor i tillegg kan ta av en 16 ukers fellespott, etter avtale med barnets mor.

Min egen pappa hadde ikke noen dedikert kvote, men kunne bli enig med mamma om å dele på permisjonen – det har nemlig vært mulig siden slutten på 1970-tallet. Går vi enda en generasjon tilbake, hadde ikke staten noen ordning som gjorde at far kunne være hjemme med sitt barn med full lønn. Og dermed var det mor som var hjemme med ungene.

Fedrekvota har vært med og gjort Norge til et av verdens mest likestilte land. Så ble den også innført for å styrke relasjonen mellom far og barn, gjøre arbeidsfordelingen hjemme mer lik og gi begge foreldre mulighet til å stå i arbeid. Når far er hjemme med barnet i tida før barnehagestart, kan mor returnere til jobb tidligere. Men fedrekvota er ikke hellig. Enkelte politikere mener den dedikerte kvota er en tvangstrøye for hvordan familien løser tida etter fødsel og ønsker å skrote den.

Andreas Ryen Eidem, Tekstforfatter Tibe T reklamebyrå 

Les mer: Andreas Ryen Eidem er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg.

Ser vi på statistikken til SSB, viser det seg at pappaer i hovedsak tar ut de ukene som er satt av til oss. Hvis fedrekvota fjernes, kan en tenke seg at mange dropper å ta omsorgspermisjon eller reduserer perioden kraftig. Med dagens lovmessige rett på 15 uker slipper vi å «forhandle» med arbeidsgiver om hvor lenge vi blir borte fra jobb. Og ordningen er en suksess. Stadig flere pappaer trekker stolt på seg pappaperm-T-skjorta. 7 av 10 norske menn tar ut fedrekvote i dag. 6 av 10 gjorde det samme for ti år siden.

Da jeg selv skulle ut i pappapermisjon i sommer, visste jeg ikke helt hvem jeg skulle takke for tilliten. Gro Harlem Brundtland var en ivrig forkjemper for ordningen på nittitallet, og det er jo ikke sikkert at vi ville hatt en så stor fedrekvote i dag om det hadde vært opp til menn å avgjøre.

Med den store tilliten kom noen universelle spørsmål: Ville jeg klare å gi sønnen min mat som mettet? Trøste ham når han trengte det? Og hva i alle dager skulle vi finne på i 15 uker? Så da vi investerte i en blå bæremeis like før det var min tur til å være hjemme på fulltid, var det ikke bare vekten fra sønnen min som tynget på vår første tur, men også mine egne forventninger til meg selv i papparollen.

Heldigvis har jeg i mange år hatt min egen barselgruppe bestående av kjente pappaer. Jeg tenker da på Bill Murray som Bob Harris i filmen Lost in Translation, Tony Sopranos i TV-serien The Sopranos og Dustin Hoffman i den Oscar-belønte 70-tallsfilmen Kramer vs. Kramer. En broket forsamling av menn, kanskje, men jeg synes de alle har sagt noe fint om det å være pappa.

I Lost in Translation spiller Bill Murray en filmstjerne og familiefar som er i Tokyo for å la seg fotografere til en reklamekampanje. I en scene har han fått selskap på hotellrommet av en ung og barnløs Scarlett Johansson, og de prater om det å være forelder. Bill sier: It’s the most terrifying day of your life the day the first one is born. Nobody ever tells you that. Your life, as you know it ... is gone. Never to return. But they learn how to walk, and they learn how to talk ... and you want to be with them. And they turn out to be the most delightful people you will ever meet in your life.

20 år gamle meg som så filmen for første gang var enig i at dette hadde jo ingen fortalt meg før. Med en sprell levende og stadig mer nysgjerrig fasit i hånd, må jeg si meg enig.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Familieoverhodet Tony Sopranos er en mann av den gamle skolen. Men han er også far til skoleflinke Meadow og den trøblete sønnen AJ. Noe av det mest interessante med The Sopranos er å følge barnas oppvekst med en fraværende mafialeder til far. I en episode har far og sønn hatt en opprivende krangel. Tony skjønner at han har vært for hard og går inn på rommet til tenåringssønnen for å snakke med ham. Han sier: I gotta learn to control my emotions around the people that I love. I think you’re the same way, I think, your feelings, you keep them inside, and you and me we react without thinking. So I get mad at you, I see myself in you. I couldn’t asked for a better son, AJ, and I mean that. Før han spør avvæpnende: Want a piece of pizza?

Scenen overrasket meg litt fordi Tony fram til da hadde skjøttet papparollen myndig, handlekraftig og straffende. Om han hadde hatt et annet forhold til sønnen sin hvis han hadde tatt pause fra bestikkelser, skyting og dreping for å gå ut i en 15 uker lang pappaperm tidlig i farskapet? Jeg tviler på at han hadde tatt det ansvaret. Men jeg humrer litt av tanken.

I filmen Kramer vs. Kramer er et stadig aktuelt tema skildret på sårt vis. Dustin Hoffman spiller en far som blir alene igjen med sønnen når mora, spilt av Meryl Streep, reiser vekk. Da hun en god stund senere vil ha sønnen tilbake, resulterer det i en bitter barnefordelingssak. Kjønn og kjønnenes forutsetninger for å være forelder, blir stridstema i retten. I’m not saying he doesn’t need his father, but I really believe he needs me more. I’m his mother, sier Streep. Hoffman spør retorisk tilbake: … what law says a woman is a better parent simply by virtue of her sex?

Det fine med filmen er at den skildrer og får frem begge sider på nyansert vis.

Jeg tenker i dag at i likhet med Hoffmans rollefigur, sitter alle pappaer med «bevisbyrden». Mens mor har hatt den fysiske opplevelsen av å bære fram et barn og allerede har en tilknytning til barnet ved fødsel, må vi pappaer vise oss som omsorgspersoner verdige.

For å ufarliggjøre pappapermen litt, omtalte jeg meg selv som «daglig leder» i møte med folk i permisjonstida. Helsesykepleieren på helsestasjonen lo iallfall. Den norske modellen gir pappaer en unik mulighet til å bli kjent med barnet – og oss selv som pappaer. Tidligere generasjoner av fedre har ikke hatt like gode rammer. Når det er sagt, en dedikert fedrekvote er ikke alt, men den er en god start.

Det ble mange fine turer i sommer med den blå bæremeisen.

Til slutt en oppfordring til alle norske manusforfattere der ute: Det er på tide at det lages TV-drama eller film om en av de aller mest betydningsfulle norske oppfinnelsene gjennom tidene: Fedrekvota.

Andreas Ryen Eidem

Tekstforfatter i Tibe T Reklamebyrå


Lik Innherred debatt på Facebook