Spaltisten:

Generasjonen som sluttet å føle: «Jeg tror vi liker telefonene våre bedre enn vi liker ekte mennesker».

Eivind Hofstad Evjemo skriver om dagens ungdom og endringene som er i ferd med å skje. Det som kalles iGen-generasjonen. Han siterer en 13-åring fra Houston: «Jeg tror vi liker telefonene våre bedre en vi liker ekte mennesker»  Foto: AP Photo / Rebecca Blackwell

Spaltister

Så satt vi der og venta. Gutten skulle bli 18 ved midnatt, og vi var der for å feire han. Foreldre, tante, søskenbarn og storebror satt rundt bordet. Vi som hadde kjent han siden han var barn, vi som hadde holdt ham i armene, dyttet smokken inn i munnen hans, vi som hadde sett ham bli en langlemmet, vakker ungfole, og nå skulle han plutselig gå hen og bli voksen. Det sto vin, litt øl framme, alle kunne forsyne seg, inkludert 17-åringen – ingen ville ha reagert på det –, men han hadde bestemt seg for lenge siden; han skulle ikke drikke før han ble 18. Det var ingen rundt bordet som hadde gjort det samme, ikke de som var født på 50-tallet og ikke de som var født på 60- eller 80-tallet heller.

Alle hadde begynt å drikke tidlig, enten det var å drikke hjemmebrent med appelsinjuice og spy ut i busker og kratt, eller fylle majonestuber med whisky (sic!) og drikke på fjelltur. Jeg har ofte tenkt at den nye generasjonen, født rundt 2000, sto i fare for å gå glipp av alt som var gøy, de var for skoleflinke og prektige, for nettavhengige, til å få med seg den virkelige action.

Eivind Hofstad Evjemo er fast spaltist i Innherred. 

Les mer: Eivind Hofstad Evjemo er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg.

Og så var slo klokka 00.00 og 17-åringen kneppa opp ølboksen og hadde altså blitt 18, og vi skåla og sang, hurra, ropte vi, hurra. Og så tok han ordet, det virka nesten planlagt, og han sa at nå kunne vi spørre han om hva som helst, nå ville han i en time være helt åpen for oss. Så tok seg han seg en stor slurk av den lette, fruktige ølen han hadde kjøpt seg, og så på oss: Så, er det noe dere lurer på?

Og det var et fascinerende øyeblikk, for jeg husker også hvordan jeg i år etter år låste og lukket alt av følelser inn i meg selv, ja, imploderte innover, lukka døra til meg selv og kasta nøkkelen. Det var i det hele tatt ubegripelig hvordan jeg noen gang skulle kunne slippe ut. Jeg hadde vel også drømt om å kunne åpne meg opp slik han gjorde, gi verden tilgang på det som var meg, men jeg hadde ikke turt, hvert fall ikke ovenfor nærfamilien.

Jeg prøvde meg med et spørsmål, stotrende, noe sånt som ja, jo, hva vil du si er din generasjons største problem? Men han var ganske rask i svaret sitt, ensomhet, sa han, og så la han til, overfladiskhet. Da jeg gravde litt mer i dette, begynte han å snakke om konsekvensene av sosiale medier og rollen det spilte i livene deres, at folk i hans generasjon, i følge ham, hadde få ekte og nære relasjoner. Han snakka om mobbing, utestengelse, maktutøvelse, om ungdommer som han kjente som hadde blitt brutt ned og ødelagt. Hvor viktig det var å konstant være innenfor og pålogga. Han sa også at han – selv om det utad virka som han hadde et usedvanlig rikt sosialt liv – selv mente han bare hadde en nær relasjon, og det var til ei jente han hadde blitt kjent med i barndommen. Han sa at han ville gitt bort hele sitt sosiale liv på smarttelefonen (han holdt opp telefonen i lufta) dersom han kunne erstatte det med noe ”ekte”.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Det som virkelig var interessant for meg, var at han fikk det til å framstå som om han var et gissel, at han var en uønsket passasjer i en teknologi som det nærmest framsto som om hadde stjålet livet hans. Den vanligste responsen fra min generasjon og de som er enda eldre er å skylde på ungdommene selv, klandre dem for å mangle disiplinen til å være avkoblet, fortelle dem at de spiller bort livene sine. Men hva om de egentlig ikke vil noe av dette selv? Hva om de – deres bevissthet og følelser – har blitt beslaglagt av en teknologi som tjener på å styre måten de føler og tenker? Hva om de aldri har hatt et valg?

Jeg kom over en tekst skrevet av Jean M. Twenge for The Atlantic som het «Har smarttelefonene ødelagt en generasjon?». Her fant jeg flere interessante poenger som jeg følte snitta inn i det han hadde sagt. Twenge er psykolog og har forsket på generasjonsforskjeller i over 25 år. Hun skriver i teksten at hun aldri har sett en større differanse mellom væremåte og karakteristikk enn den mellom Milleniumsgenerasjonen (folk født på begynnelsen av 80- og 90-tallet) og generasjonen etter, altså de som ble født mellom 1995 og 2012. Det er som om det plutselig ble skapt et helt nytt menneske. Det mest markante svaret på hvorfor dette enorme mentalitetsskiftet skjedde, sporer hun tilbake til året 2012, det året det for første gang var over 50 prosent av amerikanerne som eide en egen smarttelefon.


Hun refererer til en samtale hun hadde med 13-åring fra Houston som fortalte at hun hadde brukt det meste av sommeren på rommet sitt med telefonen, at «det er bare sånn hennes generasjon er. Vi har ikke noe valg når det kommer til å bli kjent med et liv uten Ipads eller Iphones. Jeg tror vi liker telefonene våre bedre en vi liker ekte mennesker».

Twenge kaller denne generasjonen for iGen, karakterisert som en generasjonen som lever det meste av sitt sosiale liv på nettet. Men denne nye ”adferden” er ikke utelukkende negativ, skriver hun også, for de unge i dag lever på mange måter tryggere, de drikker mindre, de har et bedre forhold til foreldrene sine, de har mindre sjanse for å havne i en bilulykke og for å bli syke. Men: De bryter taket på skalaen for depresjon og selvmord. Hvordan ble det egentlig sånn? Jeg har på følelsen av at disse tankene hjemsøker mange foreldre som fortviler over barnas og ungdommenes nettvaner, ja, hva tenker de?

Tilbake til 18-åringen som nå hadde åpnet en ny øl, og som alle vet kan alkohol faktisk også ha en positiv effekt, den kan faktisk gjøre oss åpnere. Da jeg spurte om hvordan han og hans generasjon foretrakk å uttrykke følelser, begynte han å snakke om å gråte, at han på et eller annet tidspunkt hadde sluttet, men at han ikke visste hvorfor. Her viste det seg også faren hans kunne kjenne seg igjen. Og jeg kjente hvordan det traff noe i meg også, for jeg hadde da også slutta å gråte brått. Jeg husker allerede på barneskolen hvor skamfullt det var å bli sett gråtende. Det verste var om man også fikk trøst av en lærer. Forferdelig! Jeg husker for eksempel at jeg kom i fare for å spille bort en jernkule nede på klinkekulebanen og at dette – noe så ubetydelig og dumt – faktisk fikk meg til å gråte. Jeg elska jo den kula! Ja, nå var det som om gråten var den jernkula som satt fast nede i halsen på meg, og jeg kjempa for at den ikke skulle glippe ut. Og jeg husker ikke om jeg klarte det da, men jeg vet at jeg en gang klarte det, presse gråten ned og for deretter aldri å gråte igjen.


Jeg syns denne overgangen er spennende å tenke på. At en gang sluttet man bare å gjøre ting. En gang sluttet mamma og komme inn på rommet mitt og si god natt. En gang sluttet pappa å bære meg, og plutselig en dag sluttet jeg bare å gråte.

Og av og til er det som om jeg liksom kan kjenne at noe i meg gråter eller vil gjøre det, men at jeg ikke helt vet at jeg gjør det. Det kjennes som en svie i brystet, en vag uro i magen. Jeg tenker: Gråter jeg nå? Men den innestengte gråten er felles for mannsidealet i min generasjon, for fedrene våre og for de yngste. Spørsmålet er hva som skjer når følelser skjules og graves ned, hva er egentlig konsekvensene på lengre sikt?

Etter å ha lest Twenges tekst, slår det meg at generasjonen som er unge i dag, faktisk lever under enda mer fordekte og hemmelige liv enn de i min generasjon. Men det er også viktig å merke seg at ungdommene slett ikke ønsker å ha det slik, at de mer har blitt gjort til gisler av amerikanske megakonserners ideologier. Og så har man sett at våre politikere har manglet kompetanse og styringsvilje når det har komme til å stoppe (eller regulere) det i tide og har dermed gitt disse konsernene fri tilgang til våre barn og unges indre liv. De har med andre ord ikke klart å beskytte det vakreste som finnes, nemlig det ekte og helt naturlige uttrykket for en menneskelig følelse.

Eivind Hofstad Evjemo

Forfatter


Lik Innherred debatt på Facebook