Spaltisten

Mon tro hvem som er lykkeligst? De som har blitt lam etter ei ulykke, eller de som har vunnet i lotto?

Oddny Gumaer. Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge 

Spaltister

Mon tro hvem som er lykkeligst? De som har blitt lam etter ei ulykke, eller de som har vunnet i lotto? Dette er jo litt som å spørre om du vil ha juling eller aromaterapi, tenker kanskje du. Det trodde nok de to forskerne som gjorde en studie på akkurat dette for over 40 år siden også (Philip Brickman & Dan Coates, 1978).

Men da fikk de seg en overraskelse. Det viste seg nemlig at mange av dem som hadde blitt utsatt for ulykker var over gjennomsnittet lykkelige. Mens de som hadde vunnet i lotto ikke var spesielt mye lykkeligere enn andre. Faktisk var de mindre lykkelige etter de vant lotto enn før. De små gledene, som å spise frokost, snakke med en venn eller høre en vits var ikke lenger like stas. Penger betyr ikke alt, var en av konklusjonene forskerne kom fram til. Sant det. Men jeg synes studiet, og egne observasjoner, forteller mye mer enn bare det.


Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Det har ofte forundret meg at mennesker jeg har møtt som har mistet mye og kjent på noen av livets vondeste sider, takler dagene mye bedre enn meg på en ublid høstdag når jeg knytter nevene mot regnet og mørket, spør meg selv hvorfor akkurat jeg må stå opp klokka seks, vente i kø, og attpåtil betale så mange avgifter.

For et par år siden satt jeg sammen med en 15 år gammel gutt i en flyktningleir i Uganda. Han var fra Sør-Sudan. Begge foreldrene hans ble drept og han flyktet sammen med fem søsken da han var 12. Fire av dem var yngre enn ham. «Aldri så jeg en kvinne så vakker,» sa han om mammaen sin. Han hadde tegnet henne i landsbyen deres. Hun satt foran bålet og laget mat for dem. Historien hans grep meg. Det samme gjorde motet og livsgnisten hans. I en av verdens største flyktningleirer kjempet han videre for å oppnå sin drøm, samtidig som han måtte forsørge småsøsknene sine.

I en av verdens største flyktningleirer kjempet 15-åringen videre for å oppnå sin drøm, samtidig som han måtte forsørge småsøsknene sine. Foto: Oddny Gumaer 

Da jeg ba ham lage et selvportrett av seg selv slik han ønsker å bli i framtiden, tegnet han en konge. Ikke fordi han ville bli rik og berømt. -Jeg ønsker å bli en leder for folket mitt, sa han. -Jeg vil bidra til enhet og en slutt på korrupsjon. Jeg vil være med og skape fred i Sør-Sudan.

Sa han. En foreldreløs gutt i en flyktningleir som bor sammen med sine søsken og selger matrasjonene de får fra FN slik at de kan få penger til å kjøpe blyanter og notisbøker for skolen.

Les mer: Oddny Gumaer er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hennes innlegg.

Kontrasten mellom denne gutten og noen konfirmanter jeg har jobbet med var gedigen på så mange måter. Konfirmantene er lottovinnerne. Gutten i Sør-Sudan et uskyldig offer for en ulykke som ødela livet hans. Jeg gjorde en lignende øvelse med konfirmantene og svarene de ga meg var talende og sjokkerende. -Jeg vil bli rik, sa mange.

– Jeg vil gjøre så lite som mulig, sa noen andre.

– Jeg vil bli Youtuber, fotballproff, influenser.

– Jeg vil ha den dyreste Lamborghinien og kjøre meg i hjel i en motorcross, svarte en annen. Til latter fra kameratene. Noen var mer nøkterne og svarte at de ønsket å bli gift eller jobbe som advokat. Felles for alle de 80 var at ikke én av dem fortalte om en framtidsdrøm som handlet om å gjøre noe for andre enn seg selv.

Som om det ikke er nok at vi har en pandemi som vender hele tilværelsen vår opp ned, opplever vi en alarmerende økning i antall mennesker som sier de er ensomme, deprimerte og suicidale. Mange av disse er unge. Det kan virke som om vi som har vunnet i lotto sliter mer med å finne tilfredsheten og roen enn de som har blitt lammet fordi noen kræsjet livet deres. -De unge er trøtte på livet allerede før de fyller 15, sa en helsesykepleier jeg nylig snakket med. Jeg tror på henne. Man blir sliten av å skulle prestere så mye på egne vegne. Alene.

Barn som har opplevd traumer i krigssoner, som lider under fattigdom og undertrykkelse, bærer en tung last de fortjener å få lettet. Likevel har mange av dem en ressurs mange av våre unge ikke har: fellesskapet, landsbyen, tilhørigheten.

– Hvordan er det mulig for dem å komme seg videre etter det de har opplevd, har jeg spurt mine venner som er psykologer.

– Fordi de har et nettverk rundt seg, er svaret.

– De som er omringet av landsbyen sin, som går inn og ut av husene til naboene sine, som opplever at alle rundt dem er familie, de klarer seg.

Dessuten har de noe å leve for som er større enn tilstedeværelsen deres på sosiale medier eller årets joggeskotrend. Landet deres trenger dem, det gjør også landsbyen og familien. Det er forventninger til dem, og disse tillater ikke å drømme om å bli verken NAV-er, Youtuber eller styrtrik. Forventningen er at man er med og bygger landet.

Lykke? Det er ikke ensbetydende med penger og komfort. Fellesskap, tilhørighet og mening derimot.

Oddny Gumaer

Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge


Lik Innherred debatt på Facebook