Ukas spaltist stiller spørsmålet: Er Julegrisen kristen?

Grisen og grisslakting har sin naturlige plass under de tradisjonelle førjulsarrangementene på Stiklestad. Her er det slakter Tore Berg som er i aksjon under arrangementet i 2018.  Foto: Roger M. Svendsen

Spaltister

«Idar, hva skal vi gjøre med Julegrisen?», har jeg blitt spurt flere ganger i høst. Studentene mine på lærerutdanningen holder nemlig på med jula, og nå skriver de eksamen. Skoler og barnehager skal jo ikke lenger oppdra barn til kristen tro, så hva skal vi da gjøre med alle juletradisjonene? For julen er jo en kristen høytid, og da er det kanskje enklest å kutte ut det hele? Særlig når muslimske barn ikke skal spise gris og humanetikerne ikke gå i kirken.

Skolelærerne strever mest med julegudstjenestene, mens barnehagelærere er mer opptatt av mat. Og det er her Julegrisen kommer inn. Skoleelever tar med seg matpakke fra heimen, men småungene kan ha flere måltider daglig fra barnehagens eget kjøkken. Mat er så mye mer enn bare kalorier og næringsstoffer, mat er sosialt, mat er sang og ritualer, bordskikk og folkeskikk. Mat er språk, mat er tradisjon og kultur. Ja, mat er knyttet til religion, og da får i alle fall Julegrisen det vanskelig i en flerkulturell barnehage.

Idar Kjølsvik er fast spaltist i lokalavisa. Her finner du flere av hans innlegg.

For vi tenker vi ikke så mye på det selv, vi trøndere, men nå i desember er det nesten umulig å finne mat som ikke kommer fra grisen. Det er vel nesten bare pinnekjøttet som utfordrer yndlingsdyret vårt. Juleskinke, Julesylte, Julepølse – sosisser, syltelabber, ribberull, plukkskinke, fleskestek, leverpostei, medisterkaker, karbonadekaker, ribbenstek, grovpølse, røkt pølse, familieribbe, tynnribbe…..

Da min tyske kone første gangen oppdaget dette, ble hun helt redd. For henne hadde absolutt ingenting av alt dette griseriet med jul å gjøre, snarere tvert om. Jeg tok henne med på Gammeljul på Stiklestad, det skulle jeg aldri ha gjort. For der var det meget folksomt med en vilter dans rundt Julegrisen, som ble slaktet i all offentlighet mens unge og gamle sto rundt og klappet og hoiet. Så ble det skåldet og rørt, skåret og plukket. For en kristen kontinentaleuropeer var det null komma null julefølelse å hente i fettosen.

Dette var imidlertid kun et sekulært, verdslig arrangement, tenkte hun i sitt innerste. I det verdslige Trøndelag er det jo litt rått, rølpete og hedensk, hadde hun blitt advart mot. Og det var da sikkert bedre i menigheten? Presten min øynet håp. Men neida, på menighetens juletrefest var det nesten enda verre. Hovedattraksjonen var en gammel dame som skulle fortelle om juleskikker i gamle dager. Europeeren tenkte det da skulle bli litt om julepynt og julesymboler, adventskrans og kristelig finbakst. Men neida, til og med i menighetens aller innerste kretser dreide det hele seg om Svinet selv, altså Julegrisen. Juleskikkene i gamle dager var å fore opp en gris til den ble så feit og rund at den nesten sprakk, forberede den til slakting, inntil selveste slakterdagen kom og grisen måtte bøte med livet – nesten som Jesus på korset, som ga sitt liv for andre…

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Min kjære ble slått i bakken av smult og fettos. DA, ja akkurat da, skjønte jeg poenget. Mine trønderske juleskikker og -tradisjoner er ikke kristne. Det man gjør i den viktigste høytiden har lite og ingenting med innholdet i samme høytid å gjøre. For skikkene våre er mye eldre enn kristentroen. De stammer fra Norrøn tid, Åsa-troen, fra fortellingene om Odin og Tor og skikkene som knyttet de nordiske folkene til Valhall og Ragnarokk.

Grisen er et av de eldste husdyra menneskene har. Og i Norge hadde allerede de første bofaste menneskene i yngre steinalder griser – belegg på det finner vi allerede 1500 år før Kristi fødsel. Grisen har da også en religiøs funksjon. Snorre forteller blant annet om Særimne. Han er en galte og holder til i Valhall. Grisen Særimne blir slaktet til høgtidene, og i den norrøne «himmelen» blir han slaktet hver eneste dag. På morgenen går mennene ut og slåss. Når de er ferdige med å slåss går de hjem, og da er Særimne blitt slaktet. Mennene eter svinekjøtt, drikker øl og fester og styrer på utover natta. Til slutt er de så stappmette av gris og fulle av øl at de sovner. Kanskje har de fått seg kvinnfolk også. Neste morgen skjer det en oppstandelse fra de døde, grisen Særimne våkner til nytt liv, karene våkner til en ny dag, så de igjen kan springe ut og slåss. Særimne kan på nytt slaktes og etes som midtpunktet i en ny fest. Og slik går nå dagene – og evigheten – hos våre forfedre. Hva formødrene bedriver, beskrives ikke like nøyaktig, men jeg regner med de ordner for karene sine.

Når vi vet dette, skjønner vi noe av dybden i de norske juletradisjonene. For selv om kristendommen kom, beholdt vi både juleskikker og julemat fra både vikinger og andre forfedre. Grisen Særimne og festen, maten og ølet rundt, forsvant ikke selv om troen skiftet. Akkurat slik hovene og helligstedene på Alstadhaug, Mære og andre steder fortsatt er helligsteder den dag i dag. Så kjære studenter og alle dere andre, Julegrisen er definitivt IKKE kristen. Så vet vi det.

Det kristne i jula finner vi ikke i maten, men derimot når vi vender blikket oppover. Når vi ser stjernene på nattehimmelen. Når vi ser de store stjernene som lyser slik de lyste for gjeterne utenfor Betlehem. Juleevangeliets viktigste del er at himmelen åpner seg for de fattigste av alle, for gjeterne som hadde hverken utdannelse eller eiendom. Himmelen åpner seg og englene stiger ned. «Ære være Gud i det høyeste, og Fred på jorden, blant mennesker som Gud har glede i», sang de. Aldri før hadde mennesker hørt så vakker sang. Julens budskap er at menneskebarnet er Gud selv. Babyen det ikke var rom for, er barnet som kommer med fred, rettferdighet og frelse.

De gamle norske skikkene er i grunnen nokså innholdsløse. De smaker godt, de bidrar til en god fest, men heller ikke så mye mer. Derfor gled også det «nye», kristne budskapet om Fred, rettferdighet og frelse «rett inn» hos folk for tusen år siden. Nordboerne behøvde et Juleevangelium i tillegg til Julegrisen.

Og slik var det nesten overalt rundt hele kloden. Svært mange mennesker har behov for et Juleevangelium. Særlig i år. Dette evangeliet er likt overalt. Skikkene er ulike, språket og kulturen likeså, og at gris er julemat er vi vel nesten alene om. Men nettopp slik er det å være oss. Julen er norsk, den er argentinsk, kinesisk, australsk, amerikansk, nigeriansk, brasiliansk… Julen er kommersiell, den er tradisjonell, det går an å ha jul både på stranda og fjellet. Julen kommer i alle former og fasonger. Den er like mangfoldig som menneskeheten selv. Men Julen har også et budskap. Noe som gjør den større enn grisen og akevitten. Og det er likt for alle mennesker til alle tider. Jula er at et menneskebarn er Gud. Og barnet kommer med fred, rettferdighet og frelse. For oss alle. Også i år.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet


Lik Innherred debatt på Facebook