Det er bare å innrømme: Jeg er ikke lenger den smarteste i huset!

Per Anders Folladal, leder Verdal Teaterlag og leder Proneo 

Spaltister

Det nærmer seg jul og tiden for selvransakelse. Og det er bare å innrømme det – jeg er ikke lenger den smarteste i huset! Kan hende har jeg aldri vært det, derom strides de lærde, men den smarteste i huset anno 2020 er uansett telefonen. Over noen år så har telefonen og andre duppeditter blitt smartere og smartere, mens folk flest har blitt dummere og dummere. Jeg har merket det på meg selv, det er ikke behov for å huske eller kunne noe lenger – fakta er jo bare noen tastetrykk unna på Google eller Wikipedia. Jeg har utviklet en vag teori om at dette umulig kan være sunt for hjernen eller den mentale helsen for øvrig. Og her forleden fikk jeg bekreftet mine bange anelser.

Per Anders Folladal er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans spalter.

Det er kanskje utilstrekkelig å bruke «Huskestue» på TV2 som vitenskapelig belegg i denne sammenheng. Men jeg så altså et program der Markus & Martinus var gjester, sammen med en blond influencer som jeg ikke husker navnet på. Sorry Markus & Martinus, men dere fikk Dag Otto til å fremstå som et Mensa-medlem av første klasse! Og det er en prestasjon. Det ble vel gjennomgående ingen poeng, og å bare få to riktige svar på oppgaven med å plassere navnene på fylkene våre riktig på kartet, er vel knapt bedre enn resultatene Blekkspruten Paul oppnådde da han tippet utfallet av fotball-VM i 2010.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Tenke sjæl er redusert til strofene fra en gammel sang. Og pasifiseringen av hjernen sniker seg inn fra alle bauer og kanter. Et kortreist eksempel kan være da kona i høst fikk en smart-høyttaler i gave fra vår datter. Hjemme hos oss har det siden dette blitt allmenn forlystelse og en slager i selskapslivet når fruen sier på kommandoaktig knotebokmål «Hei Google. Været i Levanger i dag!», hvorpå Fru Google alltid responderer med et svar det er lett å kjenne seg igjen i. Jeg har ved et par anledninger dristet meg til å påpeke at «Hilde, hvis du er så opptatt av været – er det ikke enklere å bare kaste et blikk ut av vinduet?» Responsen på denne noe vågale kommentaren har så langt bare vært tilløp til drepende blikk.

Nå nylig ved siste oppgradering av iPhone fikk vi forespørsel om det var ok at de registrerte absolutt alt av mobilbruk og om de ellers fikk lov til å utnytte teknologisk funksjonalitet som ligger innebygd i telefonen, begrunnet med den gode intensjonen om «å tilrettelegge og målrette mest mulig av tjenestene for deg». Hvem kan vel si nei til et slikt tilbud? Så nå vet telefonen (egentlig det amerikanske multinasjonale selskapet Apple) hvor vi er til enhver tid og hvor mye vi beveger oss, hva vi liker å spise og hvor vi liker å reise, hva som får hjertet til å slå litt raskere, hvor mye penger vi har og hva vi bruker dem på, hvem vi liker og hvem vi ikke liker - kort sagt, den vet alt! Jeg tror knapt det er mulig å slippe litt uskyldig luft uten at telefonen får det med seg.


Jeg bestemte meg for å lese før jeg aksepterte, og endte opp med ikke ok. Men kona, som de fleste andre, svarte ja til Apples forespørsel. En konsekvens av dette er nå at jeg vekkes nesten hver kveld av en infernalsk truddelutt fra konas telefon. «Hva i svarte er dette!?!», spurte jeg så rolig og behersket som jeg kunne den første gangen det skjedde. «Det er telefonen som forteller meg at nå er det på tide å legge seg og sove, jeg trenger søvn vet du» var svaret jeg fikk. Irritert! Det er ille når telefonen vet mer om oss, enn det vi gjør selv.

I gamle dager ble hjernen stimulert med formaltrening, som betyr det samme som det utskjelte ordet pugging. Og en kan saktens spørre seg, har jeg noe bruk for å huske salme 27 «Himmelske Fader» som jeg lærte for en mannsalder siden, jeg som aldri bryter ut i spontan salmesang? Jo da, det viser seg at pugging har langt større positiv effekt enn bare det å lære seg halve salmeboka, den lille multiplikasjonstabellen, tyske preposisjoner – eller Norgesgeografien for den saks skyld. Pugging er utmerket trening for å utvikle synapser og nervetråder, noe som i neste omgang utvikler både hjernens kommunikasjonssentral og minnebank.

Tilbake til min tidligere nevnte vage teori – jeg tror vi vil erfare mange negative langtidseffekter av å legge hjernen i fatle, og andre konsekvenser av å gjøre oss avhengige av smarttelefonen. At vi blir utrolig sårbare er helt opplagt. Og vi må vente noen år før vi ser effekten av foreldre som nistirrer i en skjerm i stedet for å møte blikket til babyer som desperat søker blikk-kontakt for å knytte sterke bånd og bygge tillit til mennesker som skal beskytte dem på reisen i denne skumle verdenen.


Kanskje er det ingenting å bekymre seg for, kanskje stimuleres hjernen like mye av timesvis med Candy Crush eller TikTok som ved pugging av tyske preposisjoner – hva vet vel jeg. Men jeg tror fortsatt at å ha noe så unyttig som «an, auf, hinter, in» sveiset inn i hjernebarken er en fordel i det lange løp.

Som takk for at vi lar telefonen få vite alt om oss får vi skreddersydd innhold som gir næring til våre egne drømmer og fantasier. Til slutt ender vi opp som slaver av vår egen telefon og vårt eget oppblåste digitale ego. Jula er på mange måter siste skanse, der feirer vi noe som er større enn oss selv - enten vi feirer at sola snur på hedensk vis, eller feirer begynnelsen på en vakker fortelling om nestekjærlighet og toleranse. Jula er tradisjoner og ritualer - Same procedure as last year. Måtte det vare! God jul til dere alle når den tid kommer.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo


Lik Innherred debatt på Facebook