Spaltisten

Tetter fikk Karin til å tro på nissen - nå tenner hun lys for ham

Karin og Tetter. Barndommens julenisse og lille og store Karins beste venn.  Foto: Privat

Spaltister

Et kaotisk bord fylt av surkål, rødkål, altfor mange poteter til overs, brukte servietter, bestikk og fat fylt av bein, ribberester og størkna saus. Rundt bordet en stappmett familie snart klar for dessert, riskrem med rødsaus, tradisjonene viker ikke en millimeter på julaften.

Jeg må en tur på kirkegården, jeg, sier plutselig Tetter. Han heter egentlig Petter, men jeg har ennå ikke lært meg å uttale P-en, dermed ble det Tetter.

Egentlig er det ingenting plutselig med at Tetter må en liten tur på kirkegården etter middag. Det skjer hvert år. Som sagt; tradisjonene viker ikke en millimeter på julaften.

Karin Jegtvik er skribent og markedskontakt i Fides, og påtroppende journalist i Innherred. 

Karin Jegtvik er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hennes innlegg.

Resten av oss sitter fortsatt stappmette rundt bordet, og mamma har beslutta at vi venter litt med desserten. Jeg vet at det etter desserten er klart for julegaveåpning, så jeg ramler nesten av stolen av utålmodighet. Jeg henger til slutt opp ned med føttene over stolryggen, kjolestakken oppunder haka og hodet ned mot gulvet. I posisjon til utålmodig speiding bort på pakkene under treet, da det med ett hamrer så hardt på døren at jeg mister balansen og går i gulvet. Litt på grunn av at jeg skvetter, mest fordi jeg skjønner hva som er på ferde og vil komme meg opp på beina i en feiende fart.


Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Det banker igjen. Enda hardere denne gangen, og jeg fylles med skrekkblanda fryd når jeg kikker gjennom glassdøra og inn til gangen. For der står det, som venta, en rødkledd og krokete type med nissemaske, selbuvotter og en stor strisekk på ryggen. Noen av de voksne inviterer ham inn. Nissen slår seg ned og får servert juleøl med sugerør siden han er sliten og tørst etter å ha gått så langt, før han tradisjon tro kjører standardfrasen sin:

Er det noen snille barn her?!?

Under det uttrykksløse nissemaskeansiktet gjemmer det seg et lunt Tetter-fjes fullt av smilerynker og et rampete glimt i øyet. Tetter var på et vis bestefaren min. Han var sammen med tanta til mamma, som hun hadde vokst opp hos. Men først og fremst var han bestevennen min. Det hadde han vært så lenge jeg kunne huske. Han høy og slank, og med hentesveisen flagrende i vinden. Jeg med bollekinn og krøller som tyter ut under hetta på anorakken. Det er sånn ca. to meter som skiller oss. Men kun det.


Jeg ringte nesten hver dag, for å høre om vi skulle finne på noe. Og Tetter hadde som regel alltid tid. Da kom han helst til fots for å ta meg med på spennende oppdagelsesferd i nabolaget. Den lille hånda mi klamret seg fast i den sterke neven hans, som manglet to fingre etter en ulykke på skipsverftet han jobba. Historien om hvordan fingrene forsvant endra seg for hver gang jeg spurte. Det kunne være «tante» som hadde bitt av ham fingrene, eller han hadde vært i kamp med en bjørn eller blitt angrepet av hai. Jeg så for meg de villeste scenario, og brøt ut i latter.


Sånn gikk vi ofte. Hånd i hånd. Jeg lurte. Han svarte. Han skrøna. Jeg lo. Jeg småløp. Han spaserte. Vi kom ikke så mange meterne før jeg spurte:

- Tetter … Kain du då mæ? Æ har sånn dåi.

Det var flere konsonanter enn P-en jeg sleit med, så «å då» betyr å klø. Jeg svetta under ullgenseren og det klødde på ryggen. Vi gikk noen meter til, støvlene ble tyngre og tyngre for de små beina og på nytt måtte jeg be om en liten tjeneste.

- Tetter … Kain du bærra mæ?

Jeg får klatre opp på skuldrene og får utsikt over hele verden.

En gang jeg satt nettopp der, på skuldrene, fløy det opp ei rype rett foran oss. Jeg skvatt så jeg nesten ramla ned, men får summa meg og mener bestemt rypa sa «Tetter, Tetter, Tetter» da den passerte, og jeg er dermed overbevist på at den også kjenner Tetter. Tetter svarte at dét gjorde den og smiler lurt. Episoden blir en anekdote han fortalte om igjen og om igjen og om igjen, og lo like godt hver gang. Jeg og.

Tetter var min aller beste venn. Alltid til stede. Trygg, lun og full av farsk og rampestreker. En stødig bestefar, som alltid hadde tid og som alltid tok barna på alvor. Men hvert eneste år gikk han glipp av nissen. Fordi han alltid måtte ut et ærend etter middag, og det er jo nettopp da nissen bruker å dukke opp. Det vet jo alle.

Jeg trodde på julenissen, jeg. For han som kom minte meg om Tetter. Og kanskje var det derfor jeg, som vanligvis var plagsomt nysgjerrig og full av spørsmål, aldri tvilte på julenissen. Den informasjonen kom ganske brått og uventet midt i en krangel med storesøstera mi. At julenissen ikke finnes og egentlig var Tetter som hadde kledd seg ut. Sjokkerende nyheter, men jeg ble ikke skuffa. Mer overraska, kanskje. For hvorfor hadde han kledd seg ut? Han var da mye triveligere uten den uttrykksløse nissemaska. Kanskje er det heller julenissen som bør kle seg ut som Tetter, tenkte jeg.


På bittelille julaften for akkurat fem år siden døde han, bestevennen min. Så nå er det jeg som må en tur til kirkegården etter middag, for det er der jeg finner julenissen min.

Så tenner jeg lys, kjenner på de gode minnene og sender en hilsen ut til alle dere andre julenisser – med eller uten maske – som tar barna på alvor og gir dem en trygg, hjertevarm og opplevelsesrik jul.

Jeg tror på dere, jeg.


Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides

(påtroppende journalist i Innherred)