Nekrolog: 2020

Fyrverkeriet som ble sendt opp på nyttårsaften var ikke en hyllest til 2020, det var nødbluss for et år som rota seg bort og aldri kom på rett kurs igjen, skriver spaltisten i sin nekrolog over 2020. Bilde fra fyrverkeriet i Levanger. Foto: Tom-Harald Edna 

Spaltister

2020 ble født til kollektive gledeshyl 1. januar og forsvant i en dunst av Antibac 31. desember. Fyrverkeriet som ble sendt opp på nyttårsaften var ikke en hyllest til 2020, det var nødbluss for et år som rota seg bort og aldri kom på rett kurs igjen. Og selv om vi helst skulle forbigått året i stillhet, skal vi minnes for å kunne legge det bak oss.

Andreas Ryen Eidem er tidligere journalist i Innherred, nå tekstforfatter i Tibe T reklamebyrå i Trondheim. 

Les mer: Andreas Ryen Eidem er fast spaltist i lokalavisa. Her finner du flere av hans spalter.

Her kommer derfor en nekrolog over 2020:

2020 var rottens år. Et råttent år.

2020 ble, som alle andre år, akkurat ett år gammelt. Men vi vil huske 2020 bedre enn de fleste andre år.

2020 markerte seg først og fremst ved å være langt som et vondt år. Om 2020 var det første året av sju vonde år, går vi løs på 2021 med motet til en løve. For 2020 gjorde vanlige nordmenn til gladiatorer, klare til å slåss for overlevelse.


Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Karin Jegtvik, Espen Leirset, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her



Da de mest inngripende tiltakene etter 2. verdenskrig ble innført 12. mars, handlet vi resolutt: Vi handlet inn store mengder dopapir.

Med kottet full av hvitt papir har vi vært i stand til å holde ut så lenge som nødvendig. Til langt ut i 2021 vil vi minnes 2020 når vi tørker oss bak. Dette er ditt ettermæle, kjære 2020.

Vi skal ikke glemme at 2020 aller først var et helt greit bekjentskap. I starten av sitt liv var det som år flest – det duret og gikk på autopilot. Vi var flere som hadde kommet godt i gang med nyttårsforsettene da 2020 etter et par måneder ble mer kranglevorent.


Året fikk et annet lynne. Det ble glad i å stenge ned og å skape avstand mellom folk. Noen vil kanskje dra det så langt som å si at 2020 skapte splittelse i befolkningen. 2020 rotet også tidlig med tall. Det ble stadig snakket om å holde den og den avstanden og om x-antall mennesker vi kunne omgås. Mot slutten ble det enda verre. Sist jeg snakket med 2020, måtte jeg spørre om det var greit at jeg var i mitt eget selskap.

2020 ville ikke at folk hadde det artig. Det likte verken kultur, idrett, reise- eller uteliv. Eller bryllup.


Mens jeg i 2019 sto sammen med tusenvis av andre og sang så høyt jeg kunne på over 20 fotballkamper, unnet ikke 2020 meg mer enn én kamp som tilskuer. Jeg måtte sitte to seter unna nærmeste publikummer. Vi var ikke lenger gjengen som la hånda på skulderen til sidemannen for å hoppe og synge sammen i fellesskap og glede.

Og spillet varmet heller ikke.

2020 skal rettmessig ha skylden for mye. Det er sannhetens ord. For eksempel greide 2020 å oppløse skillet – et skille som mange av oss uansett har vært på god vei til å viske ut, pandemi eller ikke – mellom jobb, hjem og familieliv. Nå er folk på jobb hjemme. Med hjemmets forpliktelser. Også alle som ble permitterte eller mistet sin jobb, har måttet holde seg hjemme. Her skilte ikke 2020 på folk.

Men vi skal ikke glemme at 2020 ga oss muligheten til å sitte i joggebukse i viktige samtaler og møter. Akkurat det takker vi året for.

Selv var jeg så heldig å bli kjent med 2020 før det ble «2020». Palmesus og bølgeskvulp var lydsporet da vi ble gode venner i januar. Ikke mange kan skryte av – og da med ren samvittighet – å ha vært på ferietur utenlands i fjor.

Og når jeg tenker tilbake, er det klart at 2020 ga oss en lærdom her:

Ikke utsett det du har tenkt å gjøre. Plutselig går det ikke lenger fly til Bora Bora, festivalen du hele livet har drømt om å skulle oppleve er konkurs og den lille sjarmerende restauranten du aldri fikk rotet deg til å reservere bord til, den er stengt på ubestemt tid.


2020 fortalte oss mellom linjene: Opplev når du har mulighet! Ikke utsett, selv om du kan.

Dette var fint og til ettertanke, 2020.

I all elendigheten tvang 2020 oss til å finne nye måter å vise omsorg og kjærlighet på. Vi arrangerte digitale begravelser og snakket med farfar på sykehjemmet over video. Noen av 2020s nyvinninger hadde sine fordeler og et knippe av dem vil vi nok ta med oss videre. Men fortsatt venter mange på en god, gammeldags klem. Eller å ta en «high five» med en fremmed.

Hele landet fikk med seg 2020s sorti i små kohorter – kohort, et ord vi verken hadde hørt om eller brukt før. For var det en annen ting 2020 lærte oss, så var det mange nye ord. Hytteforbud. Eksponentiell. Grottefest. Koronahår. Språkrådet kåret helt fortjent «koronaen» til årets ord. Det var i grunn ingen reell konkurranse. 2020 var koronaen, og koronaen var 2020.

Takk for at du utvidet vårt vokabular, 2020.

Nå som 2020 er kastet på historiens skraphaug og vi står på skuldrene til et nytt år, er det tåke vi ser når vi speider inn i fremtiden. Men en ting er sikkert, 2020s herjinger vil prege oss også inn i 2021.


Hva vi til slutt sitter igjen med etter 2020, er ikke lett å si. Går det inn i historien som et banneord, «fy 2020!»? Starter det en ny tidsregning – et nytt år null? Eller kanskje, i tråd med tidsånden, vil det om noen år bli fullstendig slettet fra historiebøkene – «kansellert» – og kun eksistere som en fotnote i ordboka, under «annus horribilis»?

Uansett, så hever vi glasset og tar en siste skål. Takk for alt og ingenting, 2020.

Andreas Ryen Eidem

Tekstforfatter Tibe T reklamebyrå

PS! Teksten ble skrevet før den nye nedstengingen i Norge.