Spaltisten:

Skøyteteknikk for nybegynnere, et kurs i å mislykkes

Spaltist Oddny har vært på kurs for å lære seg skøyting på ski. Det var ingen suksess. Men hun trøster seg med at den som lykkes i å mislykkes er en vinner. Foto: Privat 

Spaltister

Grasiøs har aldri vært et beskrivende ord på meg. Jeg er hun som danser som har hun en planke i ryggen, som minner mer om ku enn katt når hun bøyer og tøyer kroppsdeler i yogastillinger med navn som marjaryasana og garudasana.

Manglende ynde i bevegelsene mine betyr ikke manglende glede i aktivitetene. Nei da. Jeg strekker meg daglig mot sola i mine morgenyogarutiner, og når jeg er helt alene i huset danser jeg gjerne til toner som gjør beina lette. Og med det samme jorda er dekt av hvitt pudder, drar skiene meg som en magnet. Som en glad snegle beveger jeg framover. Det er så vakkert, fredfullt og energigivende å bevege seg på snøen. Jeg skulle bare ønske at jeg også kunne ha denne bekymringsløse og lette måten mange går på. Ikke at det er noe i veien med fiskebein opp og plog ned, men det hadde liksom gjort seg med litt mer stil, for ikke å nevne fart. Jeg synes de ser så elegante ut, skiløperne som padler eller dobbeldanser bortover løypene.

Oddny Gumaer, grunnlegger av organisasjonen Partners Norge 

Les mer: Oddny Gumaer er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hennes spalter.

Skøyting var bare noe man gjorde med skøyter på beina da jeg flyttet fra Norge før jeg fylte 20. Da jeg kom tilbake, 25 år senere, var det altså noe man gjorde på ski. Dette har aldri funket for meg.

– Nybegynnerkurs i skøyteteknikk, leste jeg for en tid tilbake. Kanskje kommer andre asiater for å lære, tenkte jeg. Kan hende kommer noen damer som er på min mammas alder, muligens noen utvekslingsstudenter fra NTNU. Dette var på den tiden da jeg også forsøkte å utfordre meg selv til å gjøre ting jeg var redd for. Her var det en god mulighet til å gjøre akkurat det, så jeg meldte meg på.

Slik gikk det: Jo nærmere jeg kom dagen for kurset, jo mer i tvil ble jeg. Hadde jeg kanskje meldt meg på noe som kom til å gjøre litt for mye vondt? Ikke i kroppen, men i egoet? Det var jo ingen stor skade skjedd om jeg ikke møtte opp. -Kan jeg bruke felleski, spurte jeg arrangørene på telefon. -Eh, nei, svarte de med tonefallet til en irritert tenåring. Jeg burde ha tatt hintet allerede da. I stedet takket jeg ja til å låne et par skøyteski fra dem.


Da kurset bare var timer unna, kjente jeg at jeg nok holdt på å bli forkjølet, og var det ikke en antydning til overbelastning i kneet mon tro? Dessuten, det var sterk vind ute. Løp i verdensklasse hadde blitt avlyst på grunn av mindre vind av dette. Var kurset en gang forsvarlig? Jeg hadde mine tvil. Det var gode grunner til å holde seg inne.

Likevel dro jeg. Jeg kjente vel på en slags forpliktelse ovenfor de som hadde tatt med seg et par ski til meg, og mot mitt eget «Prosjekt bli modig.» Dette ble testet da jeg ankom Granåsen og hele skistadion var som en maurtue av aktivitet. Her var det ikke én eneste person som ikke fløy på ski. Det fantes ingen nybegynnere. Bare morgendagens verdensmestre. Jeg ble redd og skalv litt.

– Hva er du redd for, spurte stemmen i hodet mitt. Svaret var enkelt. Jeg var ikke redd for å dø. Ikke for å bli skadet heller. Ingen ville arrestere meg eller kidnappe barna mine. Jeg var rett og slett redd for at jeg kom til å dumme meg ut, og at alle de flinke menneskene skulle se hvor lite flink jeg var. Jeg risikerte å bli Granåsens desidert dårligste skiløper. Valget var mitt. Jeg kunne kjøre hjem og unngå den ydmykende følelsen. Eller så kunne jeg gå ut av bilen og møte frykten. Min verdi som menneske hadde faktisk ikke noen ting med mine prestasjoner på ski å gjøre, men det kom til å bli litt vondt.


Det var selvfølgelig ingen filippinske damer eller noen på min mammas alder blant kursdeltakerne. Ikke var de nybegynnere heller. I stedet var de sporty og unge, og instruktøren var kjekk og kledd i Norrøna.

– Legg fra dere stavene og vagg litt som ei gås, sa han. Jeg klarte jo å se ut som ei gås. Men gåsa Oddny var ikke spesielt god til å vagge med ski på beina. De andre gjessene ble raskt svaner. Instruktøren så unnskyldende på meg.

Så skulle vi lære oss enkeltdans og dobbeltdans og padling og jeg tenkte:

– Kan vi ikke starte med å lære oss hvordan vi skal stå oppreist først, og så hvordan vi setter den ene skia foran den andre. Foran meg danset de svaneballetten. Selv fortsatte jeg med fugledansen. Den som fokuserte på å være litt som ei gås.

Litt etter litt ble jeg mindre redd og kjente at jeg kunne smile. Fordi jeg så latterlig ut. Men hva gjorde det i den store sammenhengen? Alle skiløperne som fløy rundt meg imponerte med sine finesser. Jeg imponerte meg selv fordi jeg ga ikke opp og sto oppreist.


Endelig, etter noen timer, var vi ferdige. Jeg var trett i overkroppen og skjelven i beina. Jeg hadde ikke vunnet gull eller imponert noen med stilen min. Jeg hadde ikke gått forbi en eneste person, behersket noen dans, og kunne fortsatt ikke padle. Men jeg hadde vunnet likevel. Jeg hadde vunnet over meg selv, over frykten for å se dum ut, for ikke å passe inn og for å mislykkes. Det var min store seier, og da jeg kjørte hjem var jeg ganske enkelt stolt av meg selv.

Siden den gang har jeg ikke tatt et eneste skøytetak. Så på den måten var det et totalt mislykket kurs og 250 bortkastede kroner. Men den som lykkes i å mislykkes er en vinner. Derfor var det vel anvendte penger. Målet må være å våge når man er redd.

Oddny Gumaer

Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge