Jeg tenker stadig mer på hvordan livet vil være på den andre siden, altså ikke etter døden, men etter koronaen når ting endelig skal bli som før. Lyset i tunnelen blir lysere og lysere i takt med utrullingen av vaksine til befolkningen. Men likevel er jeg bekymret. «Alt blir bra» er et slagord som fungerer godt som en mental innsprøytning i en tid med hjemmekontor, digital skole og sosial nedstenging – men at alt blir som før er en illusjon.

Per Anders Folladal er leder i Verdal Teaterlag og leder for Proneo.

Jeg tenker på alle dem som sitter på hjemmekontor, og som ikke har hatt normal omgang med kolleger eller kunder på snart ett år – hvordan blir det å vende tilbake til et arbeidsliv der det ikke bare er å mute mikrofonen og slå av kameraet, men der du må forholde deg til kjente og ukjente mennesker og situasjoner gjennom hele arbeidsdagen? Jeg kjenner bedrifter der alle ansatte er pålagte å holde seg hjemme, selv om de nasjonale retningslinjene og rådene tilsier noe annet. Om det er fordi bedriftene er redde for å bli slått ut av Covid-19, om det er for å beskytte ansatte og kunder, eller om det rett og slett er fordi de er redde for sitt omdømme som flinkest i klassen, vet ikke jeg. Men jeg vet at det utvikles en reell kollektiv angst i mange av disse virksomhetene. Jeg kjenner folk som ikke har vært ute av kjellerstua siden 12. mars for snart ett år siden, og som er oppriktig engstelige for alt som minner om fysisk kontakt. Jeg tror disse bedriftene og menneskene har en god vei å gå etter at koronarestriksjonene slipper taket, mange vil trenge lang tid på sosialiseringsprosessen.

Les mer: Per Anders Folladal er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg

Jeg tenker på de sårbare barna.

Politikere, myndigheter og fagpersoner forsikrer oss om at «de sårbare barna har første prioritet». Dette er dessverre bare tull, det er all grunn til å bekymre seg over hverdagen til disse barna. Fristeder som skole og fritidsaktiviteter er stengt ned - sårbare barn og ungdommer sitter i ensomhet, noen ganger i en angstfylt tilværelse der fyll, vold og kaos er godt gjemt bak hjemmets fire vegger. Dette skjer samtidig som støtteapparatet har trukket ut kontakten og gått i dvale. Som fosterheim så kan jeg si dette med stor sikkerhet, barnevernet har vært totalt fraværende - ikke en eneste gang på nesten ett år har de tatt telefonen eller ringt og spurt «Hei. Hvordan går det?».

Camilla Stoltenberg, som vi i dag kjenner som den sindige og reflekterte direktøren i FHI, har vært med og skrevet rapporten «Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp». Dagens spaltist er spent på hvor aktuell den kan bli etter koronaen. Foto: Lise Åserud / NTB

Vi kjenner i dag Camilla Stoltenberg som den sindige og reflekterte direktøren i FHI som det oser autoritet og kompetanse av når hun gir oss råd og informasjon om Covid-19. Stoltenberg ledet også utvalget som i 2019 leverte rapporten «Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp» til daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner. Bakgrunnen for utvalgsarbeidet var det sørgelige faktum at gutter i stadig større grad er taperne i dagens skolesystem.

«Veien til utenforskapet er kort», sa Sanner da han mottok rapporten. Det har han jaggu rett i. Når bortimot en tredjedel av elevene på videregående dropper ut, med stor overvekt av gutter, så er det grunn til bekymring.

Jeg har ikke lest rapporten fra a til å, verken når det gjelder årsaker eller tiltak, men jeg vet at gutter generelt har behov for struktur. Jenter er gjennomgående mer samvittighetsfulle og utfører oppgavene uansett struktur og organisering. Hvis dagens gutter ligner meg på samme alderstrinn, så er vi lettere å distrahere og vi går heller ikke av veien for å lure oss unna litt hvis anledningen byr seg. Og den byr seg til gangs når tilbudet er digital hjemmeskole og eksamensfri.

Det skal bli interessant å se utviklingen på frafall og utenforskap i årene som kommer. Jeg håper jeg tar feil, men jeg frykter fortsatt negativ utvikling.

Stoltenberg-utvalget analyserte rotårsakene til hvorfor gutter oftere faller utenfor og hvilke tiltak som kan settes inn i skolen for å motvirke dette. Men noen vil uansett falle utenfor, og disse har behov for samfunnets hjelp og støtte for å komme seg på sporet. Det er Nav som er tillagt denne viktige samfunnsoppgaven. Og hvor er de i denne vanskelige perioden, når ungdommer trenger hjelp samtidig som titusener av arbeidstakere har mistet jobben eller er permitterte? Jo, Nav har skalket lukene og trukket seg tilbake til loft og kjellerstuer.

Det ble dystert dette ser jeg. Jeg er normalt mer optimistisk og mulighetsorientert. Kanskje er det fordi jeg er drittlei bølge to og praten om den kommende bølge tre og mutasjonsvirus. Jeg tipper humøret snur i takt med at sola begynner å ta tak slik at det drypper fra takene, samtidig som massevaksinasjonen bringer oss på offensiven. Imens får vi trøste oss med Gjertrud Sands bevingede ord «Vi får håp det bli likar i mårrå!».

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo