Spaltisten

Jesus var revolusjonær. Er kirka (kun) for sosialister?

Spaltister

Nord universitet bidrar i norsk samfunnsdebatt, det hører til oppdraget vårt. Derfor har vi arrangementet «Lytring», som tar opp aktuelle spørsmål. Her skal det lyttes og ytres. Det siste året har vært rolig på grunn av pandemien, men på tirsdag kommende uke kjøres «Lytring» i gang igjen, nå på Røstad Scene i Levanger. Arrangementet er gratis både fysisk og på nett – og streames blant annet her i avisa Innherred.

Er kirka kun for sosialister og andre venstrevridde? Slik kan det se ut, mener stadig flere stemmer i samfunnsdebatten. Norske biskoper vil la oljen ligge i havbunnen, hente flyktninger fra Moria-leiren og refser Israel mer enn Kina. Ernas regjering er vel like ille, selv om KrF har blitt med?

Den norske kirke mener rent faktisk ganske mye om politiske saker, og for mange på høyresiden ser det ut som om den inntar venstresidens standpunkt. Debatten om dette går ikke bare på høyrevridde nettsteder, men også i seriøse redaksjoner som Aftenposten, Vårt Land og Dagen. Fordi Den norske kirke er Norges desidert største organisasjon med sine 3.700.000 medlemmer, er dette en diskusjon som angår oss alle.

Les mer: Idar Kjølsvik er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg.

Men er ikke kristenfolket tradisjonelt temmelig høyrevridd og konservativt? Slik vil man til venstre i det politiske landskapet tenke. Høyre sier aldri et vondt ord om kirken, KrF velger Erna, og Sylvi Listhaug smykker seg med det største gullkorset av dem alle. Det er da vel fordi kristendommen i sitt vesen er både borgerlig og reaksjonært? Og er ikke Kirkens oppgave å vise vei i moralske og åndelige spørsmål, frem mot frelse og evig liv?

Vel, standpunktene er mange, og ingen av dem er feil. Derfor behøves det «Lytring», og derfor er Nord universitet riktig sted for hele Norge nå på tirsdag.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Marte Hallem, Espen Leirset, Ingigerd Husbyn, Johan Fredrik Rye, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her


Jesus var revolusjonær. Dét er den enkle årsak til at kristen tro til alle tider har hatt en politisk kraft i seg. Han ble dømt til døden ved oppvigler-paragrafen i den romerske lovgivningen. Jesus kom fra arbeiderklassen, han hadde kun begrenset skolegang og levde livet i opposisjon mot både religiøse, økonomiske og politiske myndigheter. Særlig Lukas-evangeliet skildrer Jesus som en politisk opprører, og samme forfatter følger opp med å beskrive de første kristne menighetene som fellesskap med felles eiendeler. Dette ligner på idealene i både kommunisme og sosialisme, og har inspirert dem.


Historisk sett, appellerte Jesu budskap til svært mange. Kristdommen ble så populær og vellykket at den fikk folket med seg. Troen på Jesus ble flertallets religion rundt hele Middelhavet. Allerede på 300-tallet blir kristendommen statsbærende religion i Romerriket. Da skjer det også noe med den revolusjonære kraften som Jesus og de første kristne hadde. Jesu budskap forvandles til statsreligion, statskirke og får del i makten.

Årsaken er da også at troen på Jesu rent faktisk ikke er bare en åndelig størrelse, troen innebærer også politisk og økonomisk makt. Men da er det også fare på ferde, dét viser historien tydelig. Martin Luther skjønte at det måtte skilles mellom Kongens makt og Guds makt – men, kongens makt måtte være rettferdig! Når Luthers tanker fikk gjennomslag, da begynte vår egen tid og den verden vi fortsatt lever i.


Oppgjennom historien har kristen tro stadig blitt misbrukt for maktens skyld. Jeg sier «misbrukt», fordi den samme troens opphavsmann alltid sto på de undertrykte og svakes side, han kritiserte både den religiøse, økonomiske og politiske makten på vegne av både skaperverkets og menneskenes iboende verdighet. Naturens og folks verdi er noe de har i seg selv, fordi de er skapt av Gud. Da er det faktisk alltid synd og urett å skade eller ødelegge. Å få leve og utvikle seg fritt, er et ønske Gud selv har for naturen og menneskene.

Likevel har historien vist at kirken og kristentroen kan brukes til det motsatte den var ment som. De spanske og portugisiske erobrerne underla seg Sør-Amerika i Guds og den katolske kirkes navn. Europeiske kolonimakter undertrykte urbefolkningen i Nord-Amerika og startet slavejakten i Afrika med protestantisk arbeidsmoral. Adolf Hitler og nazismen graverte «Gott mit uns» på uniformbeltene sine.

Norge og norsk kristendom har heldigvis vært forskånet for de verste utslagene av kombinasjonen tro og makt. Vi har ikke ført kriger og holdt oss med kolonier. Men både kongeriket og kirken har bedrevet fornorskning blant både samer, kvener og reisende. Vi har bekjempet annerledes troende og ikke-troende i Kongens navn. Og kirkens menn har alt for ofte forsvart det bestående i møte med nye tanker, ny kunnskap, viten og innsikt. Kvinners og homofiles rettigheter kan gjerne nevnes her.


Heldigvis har kristne aldri glemt opphavs-mannen Jesus, hverken her hjemme eller i den store verden. Fortellingene om Snekkersønnens møte med syke og utstøtte har til alle tider hatt politisk kraft. Den ugifte ungjentas barn forstås som Guds egen Sønn, og det er politisk. Den rasende revolusjonære Jesus som jager ut pengevekslerne fra Tempelets forgård har til alle tider inspirert andre til det samme. Han som i Bergprekenen sier at «salige er de fattige, for de skal arve Guds rike», har løftet mektige, folkelige bevegelser.


Kritikk av makt går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, og aller mest i fortellingen om Jesus selv. Derfor har kristen tro alltid en revolusjonær kraft i seg; «frihet, likhet og brorskap». Derfor vil det også alltid være politikk, der det finnes kristen tro. Spørsmålet er bare hvordan?

På tirsdag til uka skal vi debattere dette på Nord universitet. Da kommer noen av landets fremste debattanter hit. Samfunnsredaktør Berit Aalborg fra Vårt Land, Dagens redaktør Vebjørn Selbekk, «oljestopp-biskopen» Tor B. Jørgensen og forfatter Ole Asbjørn Ness. Nord universitet stiller med meg som innleder og kollega Espen Leirset som ordstyrer. Velkommen!

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet


Lik Innherred debatt på Facebook