«Jeg tror ingenting endrer livet så mye som å miste noen du er glad i.»

Eivind Hofstad Evjemo er forfatter, opprinnelig fra Levanger. 

Spaltister

Jeg griper jakken min allerede på Skogn stasjon for jeg liker å være forberedt. Dessuten er toget fullt og jeg vil ikke få det for travelt når toget kommer fram til Levanger. Men jeg liker å se ut av vinduet nå, ettersom jeg nærmer meg. Nærmer meg hva? Barndommens rike? Jeg vet bare at jeg alltid har likt å se ut når det kjente begynner å stige fram av landskapet. Å se røyken stige opp fra papirfabrikkpipene. Hestøya som jeg fremdeles sliter med å få til å ligne på en hest, men allikevel prøver. Kirka jeg konfirmerte meg i og rekken med ugrasiøse bensinstasjoner på Gråmyra. Eidsbotnens (ikke AIDS-botn som jeg trodde som barn) fugleliv og Nossumbanen innhyllet i skodde, men ingen hester. Og så selvfølgelig kommunens viktigste bygg, Magneten og blokkene som holder på å reise seg rundt. Siden jeg flytta hjemmefra har dette området for meg blitt en tydelig prosjektering av tendenser i vår tid; vekk fra sentrum, vekk fra tradisjonene og inn i kapitalborger.

Levanger stasjon.  Foto: Anders Vinje

Og så er jeg framme på stasjonen, min stasjon som alltid står der tålmodig og venter på meg. Umoderne, vakker og stille.

Men denne gangen er jeg ikke hjemme i vanlig ærend. Jeg skal ikke ha juleferie eller sette barna mine hos bestemoren sin, for selv å få sove ut. Jeg er hjemme for å være sammen med min far som skal dø.

Jeg tror ingenting endrer livet så mye som å miste noen du er glad i. Det er som om spørsmålene plutselig vendes tilbake til den som står igjen. Hva er jeg? Hvor skal jeg? Hvilke forbindelser har jeg til verden? Å miste gir en rar følelse av at vegger som tidligere sto der støtt, slås ned, at noe nytt tvinger seg fram. Men hva?

Les mer: Eivind Hofstad Evjemo er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans tekster.

Den svenske Tomas Tranströmer skriver i et dikt: «Mitt i livet händer det att döden kommer och tar mått på människan. Det besöket glöms och livet fortsätter. Men kostymen sys i det tysta». Siden jeg leste diktet første gang har jeg ofte tenkt på denne kostymen – altså drakten – som døden kommer for å ta mål av. Diktet fikk meg til å innse det åpenlyse, at kroppen faktisk er det hylsteret som jeg også skal dø i. Og det er som om det at jeg vet at faren min skal død også endrer måten jeg ser på. Enten det er trafikken over Sundbrua. Trærne i Staupshaugen. De kjente og halvkjente som sitter i bilene, susende rundt i sine liv. At verden endrer karakter når han ikke lenger er her.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Marte Hallem, Espen Leirset, Ingigerd Husbyn, Johan Fredrik Rye, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her


Å miste sin far eller mor er også å miste tilgangen til en tid i livet sitt. Men som en annen poet skrev, «når noen dør, mister også verden et blikk på seg selv». Og jeg syns det er så vakkert skrevet fordi det sier at alle mennesker ikke bare er viktig i seg selv, men også viktig for verden. Når vi handler og tenker, driver også ”verden” gjennom oss på en måte den ikke ville gjort om det ikke hadde vært for akkurat deg. Det betyr at vi som står igjen også mister et blikk på oss selv. Pappa tar med seg historiene om Levanger på 60-tallet, om Oslo på 70-tallet. Han tar meg seg all kunnskapen sin, alle bandnavnene og alle albumtitlene. Han tar meg seg styrken sin, stemmen og varmen sin. Han tar derfor også med seg deler av meg og mitt liv. Og da blir det opp til meg å forvalte historiene som blir igjen. Nå er det jeg som er fortelleren.

Eivind Hofstad Evjemo hjemme i Levanger. I denne teksten deler han minner og refleksjoner rundt sin far, som døde nylig. 

Og det er jo på en måte det jeg alltid har gjort. Jeg har vært en observatør. Jeg har brukt litteraturen til å kanalisere mine erfaringer i et forsøk på å holde noe fast, kanskje forstå noe bedre. Hvorfor blir ting som de er? Hvordan husker vi våre liv? Og jo eldre jeg har blitt har jeg blitt oppmerksom på dette som skjer hele tiden, det nye som presser seg på og legger det gamle bak seg.

I boligfeltene har jeg for eksempel sett generasjonsskiftet skje som en stille og naturlig kraft, der utbyttingen av folk på mine foreldres alder (men kanskje mest litt eldre), de som drev verden når jeg var liten, som skysset barna, pakket skihoppene og trente lagene, nå skal gå over til å ha andre funksjoner. Og inn i disse husene kommer folk på min alder og nedover og skal starte sin tid, legge til rette for nye barndommer og nye liv. De skal spikre plattinger og rulle ut Weber-griller under regnsikre presenningsduker. De skal spenne om trampoliner og single opp gårdsplassen. De skal erstatte de må vinduene fra 60-tallets hus med store vinduer med bedre lystilfang. Nye tendenser, stiler, tanker og visjoner avledet av nye generasjon, nye mennesker.

Alle som er eldre enn meg sier til meg at tiden går så fort, du må nyte den. Særlig etter at jeg fikk barn, sier folk nyt tiden mens barna er små.

Nyter jeg egentlig nok?

Jeg tenker på de som var gamle når jeg var barn, de som min far snakket ærbødig med over gjerdet. De som på det tidspunktet var i slutten av sekstiåra. De som var født på 20- og 30-tallet og hadde hatt sine gode år i dette nabolaget. Hun herlige rødhårete naboen som elsket å vandre rundt og fikse i hagen sin. Fru Leite med sin avdøde manns snekkerbod som vi fikk hamre løs i.

En gang var alle unge, en gang kom vi til nabolaget, gikk over terskelen, begynte livet. En gang hørte jeg min far le høyt i etasjen under, høyere enn alle i selskapet, og noe i denne latteren finnes jo fremdeles i meg. Og mens vi alle er så opptatte med disse tingene vi gjør – flytte, bygge, jobbe, stake – så er drakten vi skal dø i, allerede tatt mål av og sys ferdig i det stille.

Eivind Hofstad Evjemo

Forfatter