Der tankene kan vandre fritt og det kjennes ok å være fremmed

Marte Hallem 

Spaltister

Det finnes et sted i de fleste byer, på de fleste verdenshjørner, hvor alle folk er velkomne. Hvor du kan sitte alene, men samtidig sammen med noen. Der tankene kan vandre fritt og det kjennes ok å være en fremmed.

Jeg var 17 år, nyankommet utvekslingsstudent i Nord-Frankrike, og hadde akkurat fått et nytt og ukjent stempel i panna som jeg tidligere hadde vært forskåna for: FREMMED.

Det første blikket mine medstudenter på videregående skole i Tourcoing ga meg, levnet ingen tvil: Jeg var annerledes. Merkelig kledt, rar frisyre og ikke i stand til å snakke med dem på deres eget språk. Selv var de forholdsvis udugelige i engelsk, så skulle jeg i det hele tatt ha noen sjans, måtte jeg bare lære meg fransk. Det klarte jeg heldigvis noen lunde raskt, men likevel: jeg ble aldri en av «de kule». Så hvor skulle en ukul norsk jente med altfor stor Levis-bukse og merkelig strikkegenser med mariusmønster oppholde seg i friminuttene?

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Marte Hallem, Espen Leirset, Ingigerd Husbyn, Johan Fredrik Rye, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her


Svaret var enkelt: biblioteket. Der kunne jeg sitte i fred i et hjørne for meg selv og skrive brev til venner i Norge. Der var det ingen som så at jeg var forholdsvis venneløs, der var jeg en av alle. På biblioteket kunne jeg lete meg fram til bøker på engelsk og forsvinne inn i et romanunivers som tok meg til en annen hverdag. I tillegg kunne jeg sitte der uforstyrret og bare være.

Dagens spaltist har skrevet en hyllest til biblioteket, her representert ved Bodil Brattbakk Breivikås, som er biblioteksjef i Verdal.   Foto: Tor J. Friberg

Være blant tusen tenkte tanker fanget mellom permer, pergament og papir. Være blant andre elever og voksne som ikke forlangte noe som helst. Sitte der side om side med fremmede mennesker, i hver vår krok, ved hvert vårt bord, under hver vår lille skriveborslampe. Titte på skrått ut i rommet og se naboen bite på penna slik du selv gjorde det noen sekunder før. Kjenne på et felles rom fylt av stillhet og respekt.

Siden er det blitt mange besøk i ulike bibliotek. Når jeg er ute på reise, er det gjerne to spesielle bygg jeg oppsøker: kirker og bibliotek. Helst gamle middelalderkirker, fordi jeg elsker historisk sus og stemningen og klangen som finnes i de ulike kirkerommene. Også bibliotekene gir meg en slags følelse av historisk tilstedeværelse – tid som kommer og går, mennesker som lever og har levd, sentrale hendelser som har funnet sted og som det fortsatt finnes spor etter blant hyllemeter på hyllemeter med ord.

Da jeg i fjor jobba med et teatermanus, reiste jeg til Spania for å skrive. I Altea på Costa Blanca-kysten fant jeg et bibliotek hvor jeg kunne sitte hver dag i tre uker uten at noen krevde noe som helst i betaling fra meg – helt fantastisk! Da jeg året før jobba med et annet manus, satt jeg timevis på både Verdal bibliotek, Trondheim Bibliotek, Riksarkivet i Trondheim og Nasjonalbiblioteket i Oslo for å lese og søke i tonnevis med tanker tenkt før meg. Refleksjoner gjort av haugevis med mennesker i verdener som ikke lenger finnes, men som fortsatt har mye å fortelle oss i dag. Som har påvirket hvem vi er og formet vårt eksistensgrunnlag på denne jorda.

På alle disse bibliotekene rundt omkring i verden, møter jeg mennesker.

Mennesker som meg selv, som bare er der for å jobbe, lese eller være, men også mennesker som er der for å hjelpe. Disse hjelperne utgjør for meg en helt unik ressurs som jeg får tilgang til helt gratis. Det eneste jeg trenger å vise, er et bibliotekkort, og etterpå hjelper de meg med å finne fram til de smaleste artikler i alt fra nedlagte historiske tidsskrift fra 1800-tallet, til muntlige kilder i vanskelig tilgjengelige nettverksgrupper på internett. Det er mye rart man trenger tilgang til når man jobber med historiske dokumentarer slik jeg gjør i det daglige, men det er altså ikke den kilde som er for vanskelig å oppdrive for de ansatte ved Verdal Bibliotek.

Det finnes så mange dyktige og hjelpsomme ansatte rundt omkring på bibliotekene våre, og de utgjør viktige ressurser i vårt samfunn. Hvorfor? Fordi de hjelper alle som søker kunnskap. Og kunnskap er som kjent vesentlig for at vi alle skal bidra på hvert vårt vis i de verdenene vi lever i, det være seg om det er studenten som trenger å få tilgang til pensumlitteratur, eller om det er pensjonisten som skal holde foredrag på neste seniorforum på Innherred. For min egen del, er de ansatte ved Verdal bibliotek viktig for at jeg skal kunne fortelle historier for et bredt publikum.

Om det skulle bryte ut en tredje verdenskrig en gang, håper jeg våre myndigheter har en god plan for hvordan beskytte våre bibliotek. Det er så viktig at det som finnes der, for alltid forblir en gratis og tilgjengelig kunnskapsbase hvor alle er velkomne, og hvor vi sammen kan bygge et fellesskap uten å si så mye– bare gjennom å være, søke og tenke.

Blant tusen tenkte tanker, bor sjela i vår historie. Bor håpet og ei felles framtid.

Marte Hallem

Regissør og manusforfatter


Lik Innherred debatt på Facebook