Spaltisten

– Det er kort vei til å bli en del av gruppa. Du trenger bare å gi alt. Det er alt.

Logobilde Andreas Ryen Eidem Tekstforfatter Tibe T reklamebyrå 

Spaltister

Lerkendal stadion, første søndag i advent 2019: På årets siste serierunde er jeg som vanlig på plass på Kjernen-tribunen for å støtte Rosenborg.

Etter nesten 20 hjemmekamper med synging, klapping og hopping denne sesongen er det såvidt jeg greier å holde meg oppreist. Jeg fyller stadig på med Fisherman’s Friend og kaffe mellom sangene og ropene – det eneste som duger når du hopper strikkhopp med stemmebåndet i 90 minutter. Da dommeren endelig blåser av kampen, har jeg mest lyst til å gråte. Jeg er sliten og lei. Og etter en skuffende sesong tenker jeg i mitt stille sinn at nå det skal bli godt med en pause fra tribunen.

Spol fram til våren 2021. I likhet med de fleste andre fotballsupportere her til lands har jeg ikke vært på kamp med den faste gjengen siden serierunden i desembermørket for snart halvannet år siden. Nå er seriestarten utsatt til mai og for å parafrasere en supportersang: Alt det vi ber om, gi oss en kamp!

Les mer: Andreas Ryen Eidem er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg.

For mange er det å dra på fotballkamp et avbrekk og pusterom i hverdagen. For noen av oss er det å slippe følelsene løs på kamp, det beste vi vet. Så da det i mars i fjor ble klart at fotballkamper var utsatt på ubestemt tid, var det i grunn litt krise for en småbarnsfar som hadde sett frem til litt utagering på tribunen.

Ifølge fagfolk går vi gjennom fire faser i en krise. Først kommer sjokk- og reaksjonsfasen.

Da det gikk opp for meg at sesongkortet mitt ikke ville møte mange skannere i 2020, var jeg i grunn ganske fattet. Alle var jo inneforstått med årsakssammenhengen her. Under en pandemi finnes det dessuten verre ting å gå glipp av enn fotballkamper. Vi supportere forstår også nytten av å bli på med på en dugnad, enten det dreier seg om å male banner, selge billetter eller å slå ned et virus.

Utover sommeren i fjor - i bearbeidelsesfasen - lindret jeg mangelen på tribuneliv med å gå hjemme og nynne og plytstre på sanger og rop. Jeg trommet hardt på ryggen på sofaen, for å gjenskape lyden av tromma på tribunen. Og når abstinensene var som størst, og forholdene lå til rette for det hjemme, kunne jeg rope ut alt jeg greide: Sammen kan vi oppnå ailt, vi kjenne ingen grensa! Samme ka vi støte på, vi e umulig å slå!

Når jeg i skrivende stund er over i den siste fasen, nyorienteringsfasen, er jeg nysgjerrig på hvordan det blir å komme tilbake til tribunen igjen i en post-korona-verden. Kan vi igjen skrike av full hals og klumpe oss svette sammen i ei mølje, slik som før?

For noen av oss er det å slippe følelsene løs på kamp, det beste vi vet. Foto: Privat 

Etter ett år borte har jeg også spurt meg selv: Hva er det vi savner når vi savner livet på tribunen?

Svaret er opplagt. Og her tror jeg mange - ikke bare fotballsupportere - kan kjenne seg igjen. Det vi savner er fellesskapet.

Vi fotballsupportere tyr ofte til det litt pretensiøse begrepet supporterkultur, eller tribunekultur, når vi skal forklare livet på tribunen. For i likhet med det å gå på galleriåpninger, drikke prosecco fra stettglass og beundre malerier, er det å ta et par øl på supporterpøbben, deretter finne sin plass i betongtrappa og synge de samme sangene med likesinnede kampen gjennom, også kultur.

Tribunekulturen er full av riter, ritualer og koder som alle på feltet kjenner. Og kommer du ny, lærer du dem raskt. Vi synger, klapper, flagger og viser fram bannere som noen ganger er som kunstverk å regne – kalt tifo. Vi vet når vi skal sette oss ned og plystre stille, for så å hoppe opp igjen og synge av full hals. Vi vet når arma skal legges over skulderen til de ved siden av. Vi vet når vi skal rope at dommeren er fra Molde.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Marte Hallem, Espen Leirset, Ingigerd Husbyn, Johan Fredrik Rye, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her


I fellesskapet på tribunen forvalter vi en felles historie. Og en stolthet for klubb, by og landsdel. At vi står sammen gjør at jeg kan gå på kamp alene, men aldri føle meg alene på tribunen. Og det er kort vei til å bli en del av gruppa. Du trenger bare å gi alt. Det er alt.

Men supporterkulturen og tribunelivet er ikke for alle. Hvis du liker å ha full oversikt over hva som skjer på banen, skal du ikke stille deg midt i en supportergruppering. Selv savner jeg å gå glipp av hva som skjer i fotballkamper nettopp fordi sikten til gressmatta er blokkert av flagg, banner og hender som klapper. Når det virkelig koker.

Jeg savner også å slippe å høre hva trenere, spillere og andre på stadion sier. Fra sofaen i fjor, da serien omsider kom i gang med 200 tilskuere på kampene, fikk jeg med meg hva en tilskuer i Ålesund ropte til Kristiansund-spiller Amahl Pellegrino og litt senere hva en vakt i Sandefjord skrek til Vålerengas Ousmane Camara. Da jeg ikke var opptatt med å synge og hoppe på kamp selv, hørte jeg hva Kristiansunds Flamur Kastrati lirte av seg til Vålerenga-trener Dag-Eilev Fagermo. «Jævla apekatt», «apekatt» og «jævla soper» skulle ha druknet i stemninga fra tribunen. Og blitt tatt avstand fra av supportere hos alle lag den påfølgende serierunden.

For supportere kan påvirke mer enn spillet på banen. I vinter har det oppstått et grasrotopprør i norsk fotball for boikott av fotball-VM i Qatar. En bred front av supportere landet rundt står sammen om å få sine klubber til å sende et tydelig signal til FIFA og Qatar på grunn av landets menneskerettighetsbrudd. RBK-styret ville ikke vedta boikott på klubbens årsmøte tidligere denne måneden, men boikottforslaget fra tre medlemmer som også er ivrige supportere ble vedtatt med overveldende støtte. Dette er ikke første gang supportere har latt høre fra seg. I 2017 hadde RBK lagt en treningsleir til Dubai, et land som styres særdeles lite etter godfotteorien. Etter mye kritikk, ble turen avlyst.

Nå er seriestarten utsatt til mai og for å parafrasere en supportersang: Alt det vi ber om, gi oss en kamp! skriver ukas spaltist.  Foto: Ole Martin Wold / NTB

I en tid hvor fotballen er til salgs og et produkt mange vil sole seg i glansen av, har det aldri vært viktigere med noen som tør si fra. Og størst effekt har det når det rister litt i grunnvollene med publikum til stede på stadion.

Kjernen var blant supporterklubbene som i fjor sa nei til å stille opp på tribunen i redusert utgave. Det var alle eller ingen. Både klubben og spillerne ba Kjernen om å stille opp på stadion. Erkjennelsen av at støtten på tribunen har noe å si, pleier selvsagt egoet til en tilhenger som lengter etter fotball.

For jeg savner å komme hes på jobb mandag. Og å surmule til kollegene om at fotball er noe forbanna dritt, bortkastet tid og penger – nei, nå er det slutt på å gå på kamp. Det er ikke verdt det.

Og så gjenta alt igjen om en eller to helger.


Andreas Ryen Eidem

Kjernen-medlem og tekstforfatter i Tibe T reklamebyrå