Spaltisten

Noen bør ta ansvar og skrive de opprørske rånerne inn i de lokale historiebøkene, før det er for sent.

Rånerkulturen fortjener en plass i Innherred-historien. Noen bør skrive dem inn i lokalhistorien før det blir for seint, mener dagens spaltist. Foto: Johan Fredrik Rye  

Spaltister

I 1995 jaget de Verdalspolitiet vekk fra torget, et tiår senere haglet stein og ukvemsord mot Levanger-ordføreren. Deretter endte visst tre som IS-krigere i Syria. Men i dag er det (nesten) bare godord å høre om rånerne på Innherred.

En viktig del av Innherreds-kulturen er på vikende front, i det minste på nye veier. Bråkebilene har stilnet av, rånerne oppfører seg stort sett innenfor folkeskikken grenser. Politifolk og politikere rasler sjeldnere med bøter eller trusler om stengte sentrumsgater. Et innherredsk ungdomsopprør er byttet ut med stort sett streite, omsorgsfulle og samfunnsbevisste bilentusiaster.

Johan Fredrik Rye Professor i sosiolog, NTNU  

Noen bør ta ansvar og skrive de opprørske rånerne inn i de lokale historiebøkene, før det er for sent.

Tradisjonsrik bilkultur. I flere tiår representerte rånerne en av de viktigste ungdomskulturene på Innherred, ofte langt utaskjærs for lokalsamfunnets aksepterte kjøreregler. Rånere kruser omkring med sine nedsenkede biler, bråker i sentrumsgatene, og holder skikkelige folk våkne til langt på natt.

Tradisjonene er lange. Noen av dagens rånere forteller om stolte familietradisjoner og tre generasjoners kjøring i Verdals sentrumsgater, helt siden slutten av 1960-tallet. Men på et eller annet tidspunkt, mot slutten av 1980-tallet, spisset det seg til.

Innherreds Folkeblad Verdalingen 4. mai 1995: ‘- Slik kan vi ikke ha det’ 

I 1995 bortimot kjeppjaget Verdals-ungdommene politiet vekk fra sentrumsgatene natta til 1. mai.

Ti år senere tok rånerne til motmæle mot makta på Levanger. Da lokalpolitikerne stengte råne-ruta i sentrum, kjørte et titalls rånere på kveldstur til ordførerboligen, satte musikken på full guffe og slengte stein og ukvemsord mot (det som etter hvert viste seg å være nabo-)huset.

Levanger-Avisa 19. april 2005: ‘Politiet fornøyd med gatestenging’ 

Enda et tiår senere rapporterte mediene om tre Innherreds-rånere som hadde reist til Syria. ‘Ikke overrasket over at rånere har blitt IS-krigere’, var Adressa-overskriften i 2015: ‘Hvis man allerede har vært i et miljø som er på utsiden av det etablerte så vil spranget til et mye mer ekstremt miljø være kortere’, resonnerte nasjonal Jihad-ekspert og pekte på at IS-rekruttering gjerne skjer i subkulturelle miljøer.

Adressa 7. mars 2015: ‘Ikke overrasket over at rånere har blitt IS-krigere’ 

Et titalls andre avisoverskrifter forteller om de mange andre trefningene mellom politi og råner, mellom voksensamfunn og ungdom, rundt årtusenskiftet.

Tapernes gullalder. Under ligger en hypotese om rånerne som samfunnstapere, drop-outs, underdogs, de som ikke passer inn. Flere har tolket råneropprøret som et resultat av det verdalske industrisamfunnets flyktige karakter. I 1990-tallsdokumentaren ‘Rånehimmel’ forteller eks-ordføreren på Verdal, Bjørn Iversen, om mange innflyttere og ‘myttji rotlaus ungdom’, og hvordan det skapte utenforskap og villskap.

Også i Marte Hallems eminente fortellinger om de rebelske, men også ulykksalige verdalsungdommene på 1990-tallet, handler det heller om Verdal-samfunnets svik mot sårbare ungdommer enn rånebiler som forstyrrer den allmenne fred og fordragelighet i bygda.

Samtidig har rånermiljøet alltid vært mer enn fyll og faenskap og overskriftene i mediene. For rånerne selv dreier det seg først og fremst gode venner, ekte kameratskap og en genuin interesse for bil. For mange rånere står perioden mellom 1995 og 2005 derfor frem som selve ‘gullalderen’: Aldri har det vært flere, finere og fiksere rånerbiler. Volvo’ene dominerte, bare noen få BMV’er.

Rundt årtusenskiftet var det flust med Amazoner, i dag er bare en håndfull av klassikerne igjen på veiene.

‘Det var andre tider. Mer folk, alle var snillere mot hverandre’, er en råner-veterans nostaligiske hjertesukk. I dag er alt mer ‘utvatna’, er diagnosen.

Filskifte. I takt med at storhetstiden etter hvert svinner hen, har rånerkulturen også tilsynelatende skiftet fil fra marginalisert og opprørsk subkultur til moderne og rimelig mainstream-fenomen. Etter hvert har de også de også fått sine doser med nasjonal anerkjennelse.

På Tiktok har noen enkelte av Innherreds-rånerbilene i dag flere ti tusen visninger, med følgere fra hele landet.

Suksessfilmene Burning I, II & III forteller lekent om bilfolkets katt og mus-lek med politiet. Et høydepunkt er når bilfolket, som kappkjører fra Oslo til Nordkapp, får bistand av Innherreds-rånerne for å utmanøvrere de lokale lensmannsbetjentene. Alle filmene er blitt kommersielle kinosuksesser, med publikum langt utover rånerfolkets kretser.

Vinterens NRK-suksess ‘Rådebank’ er en hjertevarm fortelling om rånermiljøet i Bø. Ungdommene sliter med bil-hatsk og miljøfanatisk ordfører, nattegretne sentrumsboere, lensmansbetjenter som trakasserer dem foruten grunn. Et voksensamfunn som ikke forstår ungdommene sine. Serien får terningkast seks fra gamle Innherreds-rånere som kjenner seg igjen i skildringene av storsamfunnets avvisning av dem.

I ‘Rådebank’ blir det happy ending. Ordføreren skjønner til slutt at rånerne er flotte ungdommer som bare trenger litt mer plass og noen klapp på skuldrene, sånn som alle andre. Politiet stiller på eget initiativ opp som bilkortesjevakter når rånerne skal minnes sin avdøde kamerat.

Slik er det innimellom blitt på Innherred også. For noen år siden inviterte rånerne til ‘Åpen dag’, familiekos og den rene idyll. Det har vært flere ‘dialogmøter’ mellom rånere og øvrighetens folk, og i dag forteller flere rånere om et ‘kjempegodt’ forhold til politiet. Iblant vanker det godord tilbake til rånerne fra lensmannskontoret.

Ny vår? Intet er nytt ved at opprørsk ungdomskultur som suges opp av storsamfunnet, slipes ned i kantene og blir ufarlig. Det er på mange måter vel og bra. Ei god natt søvn uten motorbråk i sentrumsgatene, fritt for fyll og spetakkel, er det mange som verdsetter.

Utfordringen er at med samfunnets aksept forsvinner ofte også spenningen, opprørets magi, og dermed også noe av fellesskapet som naturlig følger med en felles fiende.

I Levanger har det nå vært stille i sentrumsgatene i mange år. Bare i Verdal kjøres det fortsatt regelmessige rånerunder, mellom Esso’en og Bunnpris’en, og innimellom med en sløyfe til YX’en litt bortafor.

I tillegg legger koronaen en demper på rånerne. Rånernes talspersoner forsøker å overgå de fleste i sin uttalte lojalitet mot nasjonale regler og forordninger, det siste året har det visstnok ikke vært en eneste organisert råner-happening på Innherred.

Men Skjærtorsdag er fortsatt høytid. I gamle, gode før-koronale tider valfartet trønder-rånerne til Åre og skapte bil-kos og harry-kaos. I 2020 samlet i stedet rånere fra hele Trøndelag seg på Verdal, på det meste opp mot 150 biler. Politiet måtte rydde opp et slagsmål uten YX-stasjonen, men alle var egentlig enige om at slåsskjempene slett ikke var rånere og at det ellers hadde vært en fin tur. I år var tonen enda mer avdempet. En episode med motor-rusing rundt midnatt på Verdal, det var alt lokalavisa kunne berette dagen derpå. Rånerne fikk atter godt skussmål for politiet.

Rotfestet ungdom. I dag fremstår rånermiljøet som et rimelig streit fritidstilbud, et godt alternativ for ungdom og andre som ønsker noen annet eller mer enn idrett, teaterlag, gaming, eller hva det måtte være. Ikke minst for 2021-utgavene av ‘myttji rotlaus ungdom’ på Innherred, i verste fall på vei nedover skråplanet mot rus, kriminalitet og annen farskskap, kan det være godt å finne frem gatebilfolkets varme, trygge og inkluderende fellesskap. Her er mye omsorg, anerkjennelse og støtte å hente.

Det bør Innherred-voksensamfunnet ta på større alvor. Åpne noen flere gater for kjøring, gjerne sende noen kulturkroner til gatebilklubben, skryte litt mer av ungdommene og snakke opp den lokale bilkulturen, ikke bare når de er stumme og støyløse.

Kanskje skulle de innherredske kommunestyrene også spleiset sammen noen millioner til et lokalhistorisk dokumentasjon- og forskningsprosjekt. Det finnes mange fragmenter av fortellingen om rånerkulturen, de fleste med negativ valør, men ennå har ingen fortalt hele historien om bilungdommene på Innherred – gjerne både på vondt men helst også på godt. Rånerkulturen fortjener en plass i Innherred-historien.

Johan Fredrik Rye

Professor i sosiolog, NTNU


Lik Innherred debatt på Facebook