Spaltisten:

Det er flere sykdomstegn i lokalpolitikken. Her er noen forslag til hva som kan gjøres.

- Jeg mener at jeg gjennom min forskning har funnet en viktig årsak til at det blir så mange konflikter i lokalpolitikken, skriver Espen Leirset. Illustrasjonsbilde fra kommunestyret i Verdal med gruppelederne Karl Bernard Hoel (Sp) og Ole Gunnar Hallager (Ap).   Foto: Jannik Johansson

Spaltister

Etter å ha forsket i noen år på lokalpolitikken i Norge og Danmark, sitter jeg igjen med ett klart inntrykk: Lokalpolitikken her i landet er ikke organisert så bra som den burde. Komiteer og formannskap skulle ha fungert som politiske verksteder. Men det gjør de ikke. Mange steder blir de heller arenaer for bitter krangel og konflikt.

Espen Leirset er universitetslektor i statsvitenskap ved Nord Universitet. 

Espen Leirset er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg.

Jeg mener at jeg gjennom min forskning har funnet en viktig årsak til at det blir så mange konflikter. Det skyldes at det som er ment som politiske verksteder, er blitt lovpålagt å være åpne for pressen. Dette fører til at det blir etablert en egen praksis i norske kommuner: En flertallsgruppe med partier har uformelle forhåndsmøter som er lukket for presse og politiske motstandere. Her bestemmer de seg for hva de skal mene – før møtet. Dermed trenger de ikke å lytte til mindretallsblokken, og stemmer gjennom det de allerede har bestemt seg for. På denne måten ødelegges det politiske verkstedet som skulle vært i komiteene og formannskap.

I min forskning spurte jeg lokalpolitikere hvor det beste politiske verkstedet er. Svaret var entydig: I Danmark var det beste politiske verkstedet i komiteer og utvalg. I Norge var det beste verkstedet i partienes møter. Dette skyldes at her til lands er det kun i partienes møter at lokalpolitikere kan snakke fritt og fortrolig med hverandre. Mens møtene i danske kommuner er lovpålagt å være lukket, gjelder motsatt prinsipp her til lands: Her er de lovpålagt å være åpne. Dette endrer dynamikken i det lokalpolitiske arbeidet ganske radikalt.


Det er bare Stortinget som kan endre dette. De bør endre kommuneloven, slik at det blir tillatt for lokalpolitikerne å møtes på tvers av partigrensene, og diskutere politikk på en fortrolig måte. Det er kun på denne måten de kan gjenreise det politiske verkstedet i de kommunale møtene. For politikerne på Stortinget er det en selvfølge å diskutere på tvers av partigrensene, gjennom komitearbeidet. Ingen mener dette er et demokratisk problem. Det er vanskelig å forstå at dette skal være mer problematisk i kommunene enn på Stortinget.

Lovens rigide krav her til lands stiller ekstra store krav til den lokalpolitiske ledelsen. For ordføreren er ordfører for HELE kommunestyret. Ikke bare for sin flertallsgruppe. På samme måte er lederen i ulike komiteer leder for HELE komiteen. Ikke for sin flertallsgruppe. Likevel driver mange lokale politiske ledere en form for majoritetspolitikk – i strid med ideen bak formannskapsmodellen.

Godt å våttå om våre spaltister

Innherred har faste bidragsytere som spaltister i lokalavisa hver lørdag. Dette er de faste spaltistene: Idar Kjølsvik, Oddny Gumaer, Ove Taranger Nesbø, Marte Hallem, Espen Leirset, Ingigerd Husbyn, Johan Fredrik Rye, Oddveig Storstad, Eivind Hofstad Evjemo, Andreas Ryen Eidem, Odd Helge Roksvåg og Per Anders Folladal.

En oversikt over deres innlegg finner du her


Lokale politiske ledere bør betrakte seg selv som lagkapteiner, ikke regjeringssjefer. En regjering må gå hvis et flertall i Stortinget vender dem ryggen. Dette er kjent som prinsippet om mistillit. En ordfører sitter trygt i fire år – uansett. Årsaken er at formannskapsmodellen baserer seg på prinsippet om forholdstall, mens regjeringer baserer seg på prinsippet om flertall. En av tesene jeg lanserer i min doktorgrad, er at de lovpålagte åpne møtene forsterker flertallstendensen i norsk lokalpolitikk.

For å unngå bitre konflikter og dårlige politiske prosesser, må den lokale politiske ledelsen avbøte problemene som skyldes de åpne møtene. Jeg har som en del av min forskning lansert noen forslag til hvordan dette kan gjøres. Det mest effektive, som er innenfor lovens rigide krav, er jevnlige seminarer. Her kan politikerne møtes for å bygge tillit til hverandre. Slike seminarer er det etter loven tillatt å holde lukket, og de bør ha et visst faglig innhold. De bør videre ha en hyggelig atmosfære, for eksempel med noen gode måltider sammen. Det bør være en klar plan å ha arbeidsgrupper på tvers av partiene, hvor man formulerer noen verdier og mål som skal prege det politiske arbeidet.


Slike seminarer bør holdes mye mer jevnlig enn i dag. Det er viktig at det bygges en god kultur innad i den enkelte komite og i formannskapet.

Trolig bør en ekstern prosessleder hentes inn i starten for å etablere gode gruppeprosesser, og lage en plan for videre seminarer. Jevnlige seminarer krever vilje og innsats fra lederen, det krever oppmerksomhet fra den enkelte lokalpolitiker, og det krever aksept fra omgivelsene. Skal man lykkes i å skape en god politisk kultur, kan for eksempel ikke pressen hausse opp at lokalpolitikere bruker noen kroner på å samles, få opplæring og spise mat sammen. Fordi det er nødvendig å møtes for å skape en god kultur sammen.


Selv om det koster noen kroner å samles jevnlig, er dette penger som det er nødvendig å investere i mange norske kommuner. Det er langt dyrere for kommunen dersom man skal leve med en bitter og usunn politisk kultur, med påfølgende dårlige vedtak.

Espen Leirset

Universitetslektor i statsvitenskap, Nord Universitet.

(Leirset er også nylig blitt medlem av styret i Levanger Ap)