Verdighet ved reisas ende
I januar i år fikk Verdal kommune et helt nytt bo- og behandlingssenter som erstatning for det gamle og utslitte Verdal bo og helsetun, eller ”sykeheimen” som det ble kalt på folkemunne her i bygda.
Det var plass til 132 institusjonsplasser i det nye senteret, 96 langtidsplasser og 36 korttidsplasser. Alt skulle bli mer tilrettelagt for pasienter, pårørende og ansatte, som ville få en ny og bedre arbeidshverdag med flere topp moderne hjelpemidler tilgjengelig.
Det har vært en del usikre innbyggere og en del negative kommentarer som «de har ikke råd til å drifte det», eller «de eldre trenger omsorg, ikke teknologi». Det er fullt ut forståelig at å bruke 567 millioner på et slikt bygg høres mye ut, og det er jo mye penger også, men galimatias er det riktignok ikke. At kommunen vår bruker mest penger på skole og oppvekst for kommende generasjoner samt å ta vare på de eldste og dem med helseplager som ikke klarer seg selv, er jo selve kjernen for en kommune.
Jeg trodde ikke jeg skulle dit som pårørende selv før om mange år, men ingen vet hva morgendagen bringer. I sommer tilbragte min far seks dager der før han gikk bort, jeg vil ikke komme nærmere innpå sykdomsbildet hans, men vil dele noen ord som pårørende i en kommune som jeg og vi mener ga han og oss den verdigheten pasienter og pårørende trenger. Å komme inn på pasientrommet med store flater og god plass var jo meget praktisk og fint. En god seng, stort bad og eget romslig garderobeskap, samt stoler og bord og en svær tv på veggen. På fellesområdene var det flotte sittegrupper både ute og inne hvor vi kunne trekke oss litt unna, og den siste dagen fikk vi eget pårørenderom med mat og drikke. Å bli ivaretatt som pårørende på den måten var godt i en meget vanskelig og sårbar livssituasjon. Omsorgen fra leger, sykepleiere og hjelpepleiere var varm og god, og vi fikk svar på alle spørsmålene vi stilte. I livets siste fase er både pasient og pårørende slitne, og da å bli møtt med en slik omsorg og raushet, gjør godt for alle. Vi er virkelig heldige vi innbyggerne i Verdal som har fått et slikt bo- og behandlingssenter, enten det er for et kort eller lengre opphold, for oss selv eller for noen som står oss nær. Ordet verdighet har fått en ny betydning for meg etter de seks dagene vår familie var der. Verdigheten vår far fikk var selvfølgelig viktigst, men også måten vi ble møtt og sett på gjorde inntrykk.
At bygget også har et produksjonskjøkken, dagtilbud til de eldre, kulturrom med plass til 150 personer, kontorer, og en kafé gjør at dette svære bygget også vil være fylt av liv og røre, det er til og med en egen pub på gang i lokalene som frivilligheten skal drifte. Ikke alt er bra med kommunen vår, men det er alltid slik at det som er negativt kommer frem i lyset. Det er vel og bra, men jaggu meg fortjener kommunen skryt for dette praktbygget også, og alle dyktige ansatte som fyller det med sin faglige kompetanse, omsorg og godhet, vi er dere evig takknemlig!
P.S.: Neste uke, fra 05.september til 08.september, arrangerer Verdal bo- og behandlingssenter «åpningsfest-uka», med bl.a åpen dag, bokbad, sang, konserter med Vinne musikkorps, Arbeidernes musikkorps, Hagegrynkompaniet, Verdal mannskor og Gras samt pubåpning ved Sparebank1. Det hele avsluttes på torsdag med offisiell åpning av Verdal bo- og behandlingssenter. Så her skulle det være noe for enhver smak!
