Hvem har ikke vært i bryllup og sunget seg gjennom en hjemmesnekret sang til brudeparet, ofte med haltende rim og noen stavelser for få eller for mange («Hør, hvor det smeller fra loft og til kjeller – nå er det godjenta vår Johanne og han Per som det gjelder!»).

Når Nord- og Sør-Trøndelag ble smidd i hymens lenker var det imidlertid proffe krefter som sto bak både tekst og melodi - rimene satt og sangen var mer enn sangbar.

«No e vi sammen, sammen ska vi strutte

Så stolt og stødig, også når det butte

Og treng æ det så klø mæ der det klør»

Oddveig Storstad er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU i Trondheim.

Fire år senere kommer signalene på at det butter litt. Ikke bare litt heller, om vi skal tro sjefredaktør i Trønder-Avisa, Sivert Rossing (TA 10.12.21). Inspirert av diskusjonen om oppløsning av flere av de tvangssammenslåtte fylkene, mer enn antyder han at diskusjonen også bør tas i Trøndelag.

Rossing grunngir dette med at den lovte medgiften ikke har kommet – fylkene har ikke, slik de var forespeilet, fått overført oppgaver av betydning. I tillegg har ikke det gamle Nord-Trøndelag fått det bedre av ekteskapet med Sør-Trøndelag. Snarere tvert imot – mye har blitt verre, igjen ifølge Rossing. Det er ingen som lenger taler norddelen av fylket sin sak og man har langt på vei mistet kontrollen over samfunnsutviklingen i eget område.

Noen dager senere (Dagsnytt Atten 13.12.21) får Sivert Rossing svar fra ham som innehar de noe motstridende rollene som ekteskapets Kirsten giftekniv og brudgom, fylkesordfører Tore O. Sandvik. Svaret fra Sandvik har ikke akkurat karakter av å «klø mæ der det klør», men er snarere en total avvisning av hele problematikken.

Langt viktigere oppgaver som pandemi og klimakrise står i kø – og så skal fylkespolitikerne bruke tid på å retablere gamle fylkeskommuner? Glem det, sier Tore O. Sandvik. Dette er en ikke-debatt som er designet for skrivebordet. Det vil være et enormt misbruk av offentlige penger å bruke tid på en skilsmisse og reetablere gamle administrasjoner. Nord-Trøndelag vil bli sittende igjen fattig, uten NTE og med et Nord-Trøndelag som taper hver dag i inntektssystemet, fastslår Sandvik.

Med andre ord en blank avvisning fra fylkesordføreren av at det i det hele tatt er formålstjenlig å ta debatten. Det er som når den ene parten i et forhold sier: Jeg har det ikke helt godt i dette forholdet, jeg vurderer om en skilsmisse kanskje er best for meg. Når man da blir møtt med at diskusjonen i seg selv er totalt uinteressant, er ikke det bare arrogant, men trolig også skadelig for den videre relasjonen.

Alternativt kunne partneren ha møtt initiativet med nysgjerrighet og med en mer åpen holdning, for eksempel ved å spørre hva det er ektefellen opplever som problematisk i forholdet. Da gir man en åpning for å komme partneren i møte og se hva man kunne ha gjort for å få forholdet til å fungere bedre for begge.

Kjernen i mye av det Rossing etterlyser er at man snakker sammen – at man tar debattene om hvor man vil med forholdet og hva man bør gjøre, noe han altså mener at ikke gjøres i dag. Når kommunikasjonen ikke fungerer og tjenestene man får ut av forholdet ikke har blitt bedre, så bør man i det minste kunne snakke om det.

Men Sandvik avviser virkelighetsoppfatningen til Rossing - det leveres bedre på skole, det brukes mer penger enn tidligere og Trøndelag har fått bedre gjennomslag i større saker (uten at Sandvik konkretiserer hvilke saker dette gjelder). Og så framfører han en trussel: Hvis ikke skilsmisseballen legges død kan det føre til at fylkeskommunen som myndighetsnivå forsvinner og oppgaver overføres til kommunene. Da er det de store kommunene som vil få forsterket posisjon. Med andre ord så vil det gi en sentralisering av oppgaver og makt.

Det er ikke bare at Sandvik avviser diskusjonen Rossing etterspør, det er også måten det gjøres på: «Sutringa over Trondheims storhet synes jeg man bør holde seg for god for i Trønderavisa», sier Sandvik. Hele Trøndelag trenger Trondheim som drivkraft og som buffer mot Oslo. Å påpeke at Trondheim er en dominerende maktfaktor i kraft av sin overlegne størrelse, er altså å sutre. Jeg tror det første en parterapeut ville gjort, er å få endret på en lite konstruktiv begrepsbruk.

Er det noe distriktsopprøret bør ha lært oss, så er det hvor polariserende det er når sentrum avviser distriktsbefolkningens egen virkelighetsoppfatning som både feil og uinteressant. Det er som kjent viktig å bli sett og anerkjent i et forhold – og spesielt i et ekteskap hvor maktforholdene i utgangspunktet er skjeve. Da må man i det minste kunne ta debatten.

Oddveig Storstad

Førsteamanuensis Institutt for lærerutdanning, NTNU