Vinteren -85 foregikk det et lokaloppgjør for historiebøkene. Ikke på «Høgda», «Gropaplena» eller på «Plassa» i sentrum. Men mot skjebnen, og vår herre.
Det var en nokså snøfull vinter, og kampen gikk imellom elevene ved Garnes skole, og meterne med snø som gjorde utendørs fotballspilling i februar krevende. Fotballbanen på skolen lå der den nå nedlagte barnehagen har uteområde. Vinden tok fra alle sider, og snøfonga gikk fra boligfeltet og inn i skogen. Men inndalingene er som kjent et hardført folkeslag, og barna av et slikt folkeslag er sjølhjulpen.
Løsningen ble å spille kamp som om det ikke var snø. Snowjogg, bobledress og en anelse motbakke. Ikke noe problem. Den edleste idrettsform av dem alle skulle gjennomføres til tross for -19 og kvass austavind.
Rektor Lorås hadde bestemt, ingen fikk være inne i friminuttene fordi det var for kaldt. Den grensa gikk ved ca -20 og hard vind. Men det var ingen som ville være inne på 80-tallet uansett. For spenningen og livet var ute. Ute med en fotball. Hele året. Før noen arresterer meg, ja, mange gikk også på ski. De som var flinke i fotball var også ofte gode på ski. Så selve premisset for god fysisk fostring, hadde utgangspunkt i fotball, og entusiasme rundt ballspill.
Var du aktiv 365 dager i året, akslet du å ha på deg trang «Nordheim-trikot» på karusellrenn også. Redaktøren av denne blekka var en av dem. Han hadde «Flink til alt-genet» og et konkurranseinstinkt som gjorde både fotballkamper i snøfonn og skirenn i friminuttene viktig.
Undertegnede tilhørte ikke de med «Flink til alt genet». Han var flink i Norsk og Kristendom, og akslet ikke tettsittende trikot fra «Nordheim». Ikke skjønte han poenget med snøfonn-fotball i februar heller. Dette kan sikkert forklares med enebarn-oppvekst og gamle foreldre, med over ti tusen skjønnlitterære titler i hylla. Jeg gikk på ski, Men kun der det ikke var spor. Det var 1942-utgavens postulat. En skitur har to viktige premiss. Den skal være lang, og uten spor. Fotball var ikke noe for et klumsete enebarn. Men nok om det.
Jeg har med en slik finsk fjernsynsteater-barndom, aldri vært eksponert for noe nevneverdig sportsinteresse. Jeg har aldri sett et skirenn på tv, hverken VM eller OL. Jeg så min første fotballkamp ufrivillig på VIP-tribunen til Rosenborg i 2004. Det var kjederøykende menn i dress, i spisse sko, som kauka nedsettende ord til motstanderlaget. Jeg var der i embets medfør, og på grunn av mangel på skyss tilbake til Verdal. Fotball var tydeligvis ikke noe for meg. Trodde jeg.
Det trodde jeg helt til jeg betalte meg inn i fjor vår på kamp på «Høgda» i Helgådalen. Underholdningsimperiet jeg leder, hadde blitt sponsor til Helgådal IL fotball, dette fordi jeg synes det er positivt at noen setter i gang slik aktivitet i bygda. Det er både bolyst, blilyst og folkehelse. Det var stor underholdning, og jeg kjente litt på fellesskapsfølelsa man som tilskuer til en slik kamp føler.
Andre gang jeg ikke kjente igjen mitt eget DNA var for to uker siden. Jeg måtte bli en gammel mann før det var min tur til å tilbringe ei lita uke på Storsjøcup hos broderfolket. Dette fordi jeg har blitt far 3 ganger på 4,5 år etter fylte 35. Og nå er odelsjenta fotballspiller hos Stiklestad/Vuku Jenter 11. Det er en flott gjeng, med særdeles dyktige og entusiastiske foreldre og trenere. Våren har blitt brukt til disiplinert oppkjøring med ekstratreninger til denne cupen. Jeg har kjørt på trening, og hentet. Blitt kjent med nye flotte folk, og var positivt innstilt til «Brakkerigg-liv» hos broderfolket.
Denne cupen gikk jo rett så bra, til og med han uten kunnskap skjønte at hvis laget hvor din datter deltar, leder med noen mål og det er 3 min igjen, da vinner de. Og det ble mer og mer spennende. Jentene vant alt, og havnet til slutt i finalen. Under den tok jeg meg sjøl i å få puls, og begynne å intenst kauke fra sidelinja. Men ikke nedsettende ord om motstanderlaget, man er jo dannet. Men oppløftende heiarop til «eget lag». Det var så spennende, og en euforiske glede da laget vant. Jeg tok meg selv i å kauke med utestemme og klemme en relativt ukjent fotballfader. Det var et slags definerende øyeblikk for meg. Jeg skjønte greia med fotball. Jeg var blitt en av dere. Nå gjenstår det bare å finne et engelsk fotballag jeg kan heie på. Tips til lag kan legges i kommentarfeltet til Innherred etter at de har lagt ut denne saken på FB. Eller du kan «slide in en DM» på instagram. Der går jeg under navnet «ungeinndal».
Hvis dere ser en litt rar fyr på fotballkamper i nærområdet, i caps og vans. Mulig det kan føles som han ikke hører til. Men det gjør han. Det er bare meg.
God høstsesong til alle.
Sverre Bjarne Inndal
Kulturgründer, bonkaill og nyslått fotballentusiast
