Jeg reagerer nærmest instinktivt på påstander fra ulike eksperter om at nå kommer alt til å bli helt annerledes.

I kjølvannet av koronapandemien har det vært noen av disse. Vi kom til å slutte å håndhilse, påsto noen, mens andre påsto at geografi ikke lenger ville ha noe å si for hvor du jobbet. Om vi ikke skulle få en folkevandring fra by til bygd, var det jammen ikke langt unna. Nå kom vi alle til å jobbe hjemmefra. Trolig med unntak av alle de som må møte opp fysisk på arbeidsplassen for å i det hele tatt kunne utføre jobben sin, men disse arbeidstakere er det lett å glemme når vi snakker om det nye arbeidslivet.

Det siste ett og et halvt året kan det virke som om alle i Norge har kontorjobb – det har vært mye om hjemmekontor. Klart det er stor frihet å kunne legge opp arbeidsdagen etter yr.no og bevilge seg en skitur i lunsjen. Når jeg leste en slik avisreportasje i vinter fant jeg fort ut at her var det snakk om en sterkt utvidet lunsjpause. Jeg måtte ha byttet klær, tatt med meg skiutstyr, kjørt opp til Bymarka og når man først har tatt den jobben må man minst ta en times skitur, kjørt hjem, dusjet og skiftet. Det er klart da kommer du ikke langt med en halvtimes lunsjpause. Men i de såkalte frie middelklasseyrker er slike ting gjerne ikke en begrensning, men en mulighet.

Mange har rapportert at de arbeider mer effektivt fra hjemmekontor og det er lett å kjenne seg igjen i det. Det blir færre avbrytelser. Men disse opplevde avbrytelsene kan være både effektive og produktive. Det synes det også som det er lett å glemme.

En arbeidsplass er for de fleste av oss et fellesskap både faglig og sosialt. Hjemmekontortilværelsen frarøvet oss langt på vei koblingen mellom det faglige og det sosiale. Mange har sikkert spist lunsj med kolleger via både Teams og Zoom, men ingen av oss har møttes tilfeldig digitalt og slått av en prat. Mest typisk skjer dette på arbeidsplasser når du henter deg nok en kopp kaffe. Jeg har tallrike eksempler på nytten av slike møter. Bare inneværende uke kunne jeg ha fortalt om flere. Som da Jakob, Martin og jeg møttes over kaffekanna og de om lag ti minuttene endte opp med en knakende god ide til et masterprosjekt. Det møtet hadde ingen agenda, men samtalen endte likevel i det faglig relevante.

Mange av disse sånn i forbifarten-møtene er gjerne effektive møter, men de forstås trolig som tidsløsing. Betydningen av slike møter i er vanskelig målbare i kroner og øre. Det er imidlertid areal. Omfattende bruk av hjemmekontor reduserer arbeidsgivers behov for kontorareal og det er lett å regne ut hva det vil gi i kostnadsbesparelser. Utgiftssiden med uformell informasjonsutveksling inkluderes neppe i disse regnestykkene. Før vi bejubler utstrakt bruk av hjemmekontor er det trolig også lurt å tenke over hva vi mister.

Noen år inn på 2000-tallet investerte mange arbeidsplasser i videokonferanserom. De var ikke billige. På min daværende arbeidsplass gjorde vi også det, men rommet ble lite brukt. Ikke fordi utstyret satte begrensninger, men fordi vi opplevde at de vi oftest hadde møte med, ikke hadde tilsvarende utstyr. Da ble det fly til Oslo likevel – det var oftest dit vi skulle. Det var vi som følte behovet for videomøter, ikke de i hovedstaden. Det var jo ikke de som skulle stå opp grytidlig, komme seg til flyplassen og bruke en hel arbeidsdag på et møte som kanskje kun varte et par timer.

Pandemien ga oss imidlertid alle behov for å ta i bruk de digitale møteløsningene – også om vi skulle ha møte med personer som normalt sett satt i samme korridor. Nå satt vi hvert vårt hjem. Erfaringene vi har gjort oss med digitale møter vil forhåpentligvis føre til merkbar nedgang i jobbreiser.

Før pandemien tenkte jeg innimellom tanken på å foreslå at jeg kunne bli med i møtet digitalt for å slippe å bruke unødvendig tid og penger på reise. Det som stoppet meg var gjerne at jeg med det følte at jeg signaliserte at jeg ikke prioriterte møtet høyt nok. Derfor ble det gjerne med tanken. Nå har vi imidlertid en felles erfaring av at digitale møter fungerer – de er effektive og kostnadsbesparende og ikke et dårligere alternativ. Ikke i alle tilfeller, men ofte. Det vil bli langt færre jobbreiser på meg og mange med meg som en følge av disse erfaringene.

Pandemien kommer til å endre både holdninger, meninger og adferd, men verden kommer ikke til å bli snudd på hodet. Forhåpentligvis kommer vi oss tilbake på arbeidsplassen i stedet for å sitte hjemme – ikke alltid, men som oftest – og så fortsetter vi med digitale møter der det er hensiktsmessig. Det er mitt ønske.