Jeg har lenge undret meg over at avisene oppgir alderen til mennesker i artikler, selv når alderen ikke har noe å si for saken som omtales. Hva skal vi bruke den informasjonen til og hvor kommer dette aldersfokuset fra? For meg var det veldig viktig med alder frem til jeg ble atten år. Som førtifemåring er det ikke så mye annet enn frustrasjon knyttet til alderen. Jeg ser tydelige alderstegn både på kropp og ansikt og jeg kjenner det fysisk og mentalt. Men er det egentlig så trist? Hvorfor er det å være ung et ideal? Vi har alle vært det og jeg ønsker på ingen måte å være ung igjen. Jeg har levd så det suser gjennom de åra jeg har kommet meg gjennom og jeg vil jo bli gammel. I alle fall med måte. Hvert eldre menneske vi ser har vært der vi yngre er - de har vært barn, tenåringer, levd tjue-, tredve-, førtiåra og så videre, og det er så lett å glemme.
Jeg tilbringer mye tid sammen med eldre mennesker - blant mine nærmeste venner finner man både 60-, 70- og 80-åringer. Signe, som var en av mine fineste og beste venninner, levde til hun ble 96 år gammel. Og venninne, det var hun. Ofte når man som yngre besøker en dame litt oppi årene, sier man «Jeg skal besøke ei gammel dame.» Ei gammel dame? Det er en sterk depersonalisering av et menneske. Om noen en gang sier det samme om meg vil jeg føle meg usynlig. Jeg har ei venninne som bor på Staup Helsehus og når jeg sier jeg skal besøke ei venninne der, sier mange «Å, så trist å havne der i så ung alder», og da må jeg svare: «Hun er 83 år gammel». Men fordi jeg omtaler henne som venninne, regner de fleste med at hun er på min alder. Sånn fungerer vi. Jeg har selvsagt også mange gode venner på min egen alder, men det er underforstått. I dag er ensomhet et stort samfunnsproblem og det gjelder alle aldersgrupper. Å lære seg å knytte vennskapsbånd på kryss av generasjonene er en enorm ressurs.
Moren min var flink til å ta meg med på besøk når hun besøkte eldre venner og jeg likte det stort sett. Det var som om tiden stod litt stille - møblene var ofte av den eldre sorten og vi fikk servert småkaker og drikke - gjerne fra fint, gammelt porselensservise. Ofte syntes jeg det luktet rart hos de gamle. Hva skjedde med den lukta? Nå opplever jeg aldri at det lukter når jeg besøker den eldre garde. Apropos lukt, husker jeg spesielt våre gamle naboer i Nord-Norge, Charlotte og Peder. Der luktet det skikkelig rart og Charlotte var høy og kraftig med verdens største pupper (sett nedenfra og opp, vel å merke), mens Peder var liten og skar brød ved å holde det i fanget og skjære mot seg med tollekniv. Charlotte serverte oss alltid Twist som var så gammel at sjokoladen var blitt hvit.
Jeg er halvt finsk og somrene tilbrakte vi med slekt og venner i Finland. En solid andel av disse sommerkveldene satt jeg i badstu med kvinnene i slekta. Å sitte som barn på nederste benk i en badstu og se kvinnekropper nedenfra og opp gjør noe med deg. Jeg husker det godt - det var som en studie i egne gener. Jeg burde ikke være veldig overrasket over at jeg selv endte opp som en kraftig, firskåren kvinne, for å si det sånn. Men jeg husker hvor lett vi pratet, der vi lå eller satt på benkene og dasket oss med bjørkeris som vi innimellom dyppet i löylyvannet. Uavhengig av alder - slik jeg, Tove, Birte og Greta gjør i dag i Trønderhallen etter svømming tirsdager og fredager. Minus bjørkerisen, vel å merke. Hvor gamle er de? Det vet jeg bare når de selv bemerker alderen sin og det gjør mine eldre venner ofte når jeg besøker dem. «Tenk at du orker å besøke en gammel dame som meg», kan de finne på å si. Men jeg tenker aldri på at de er gamle. Jeg synes de er vakre og kloke og jeg elsker å le og filosofere sammen med dem. For vi prøver jo å finne ut av dette livet alle sammen, enten vi er ni- eller hundreåringer. Alderen kjenner vi alle på, men verdien vi har som mennesker bestemmes ikke av tallet som trykkes i parantes bak navnet vårt.
Maija Skille (45), sanger, sangpedagog og kordirigent
