Israel er vanskelig å forsvare. Ikke bare fysisk og militært i selve geografien, men også for oss som sitter og følger med på fjernsynsskjermene. Israel har gjort det nokså vanskelig for seg selv, med en statsminister Benjamin Netanyahu som er umulig å ha sympati for og en voksende gruppe ortodokse sionister som bygger sine byer på okkupert land. Mitt inntrykk er også at Israel er spesielt vanskelig å forsvare her i Norge. I vår familie følger vi med på tysk og amerikansk fjernsyn like mye som på norsk, og der er både tonen og stilen i nyhetene, og også selve innholdet, ganske annerledes enn her hjemme. Norske medier og norsk offentlighet har vært temmelig kritisk mot Israel – og ofte har de også hatt meget god grunn til det.
Men folkens, nå må vi bite det i oss og forsvare Israel likevel. Vi er helt nødt til det, om folkeretten skal stå til troende. For Israel har rett til å forsvare seg selv militært og staten er opprettet av FN selv. Vi er helt nødt til å bite det i oss og forsvare Israel, om vi faktisk mener at terrorisme skal bekjempes. At Hamas er en reinspikka terrororganisasjon. På lørdag ble ca. 1.500 uskyldige mennesker myrdet i et attentat, over 20 ganger så mange som på vår egen skjebnedag 22. juli. Vi må forsvare Israels rett til å forsvare seg selv.
To organisasjoner som de siste dagene har strevd litt med å finne de riktige ordene, er Arbeiderpartiet og Den norske kirke. Begge to har vært dypt involvert i fred- og forsoningsarbeidet i Israel og Palestina. Det var Norge som i 1994 ga Nobels fredspris til PLO-lederen Yasser Arafat og hans israelske kolleger Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Fredsprosessen både før og etter var nært forbundet med Arbeiderpartiets folk, og Den norske kirke forsterket fredsprosessen gjennom sitt arbeid. Å tale fredens sak for både israelere og palestinere, er hjertesak for både Arbeiderpartiet – og mange andre norske partier – og Den norske kirke – og mange andre trossamfunn.
Etter Hamas’ angrep på lørdag, ble det først bemerkelsesverdig stille fra begge hold. Statsminister Støre ble nødt til å korrigere sin egen utenriksminister, og sa til slutt klart og tydelig at Hamas er en terrororganisasjon. Jens Stoltenberg var enda tydeligere, og sa at Israel har en folkerettslig klar og tydelig rett til å forsvare seg selv militært. Og Den norske kirkes preses (=sjef) Olav Fykse Tveit kom forgårs med en omfattende og klartenkt uttalelse på vegne av Kirken. Jeg må innrømme at jeg hadde holdt pusten litt i spenning på forhånd, men pustet lettet ut da jeg fikk den i hende.
Ingen kan beskylde preses Olav Fykse Tveit for å være spesielt Israels-vennlig. For det er han ikke. Han har i mange år ledet Kirkenes Verdensråd, som har vært dypt inne i fredsprosessen – oftest på palestinsk side. Kirkenes Verdensråd har også støttet opp under palestinske kristne, og særlig den lutherske kirken og biskopen i «Jordan and the Holy Land», Sani Ibrahim Charli Azar. Vår norske preses Tveit ser nok på konflikten på omtrent samme måte som biskop Azar på Vestbredden.
Likevel makter preses Tveit å holde hodet kaldt når han skriver om Israel og Hamas. Her er det nemlig ikke to likeverdige parter, der mennesker mer og mindre tilfeldig mister livet. Han innleder dokumentet slik: «Jeg fordømmer på det sterkeste Hamas sin brutale terror mot sivile i Israel. Det de har gjort kan ikke forsvares på noen måte. Det skaper frykt og enorme menneskelige lidelser, og det vekker de verste traumer fra historien om angrep på jøder. Det Hamas har gjort setter også palestinske liv i fare».
I den norske debatten ser mange ut til å mene at Israel og Hamas er to jevngode størrelser. At uretten er jevnt fordelt på begge to. Mange har også ment at skylden for det hele egentlig ligger på Israel. Og at Israel derfor egentlig selv har skylden for angrepene som rettes mot dem. Jeg behøver ikke å scrolle særlig langt nedover Facebook-feeden for å finne disse standpunktene uttrykt i tydelige ordelag.
Men det er ikke slik. Hamas og Israel befinner seg på hver sin side av folkeretten. Hamas brøt folkeretten på lørdag, fordi den er en terrororganisasjon. Israel har på sin side folkerettslig rett til å forsvare sine innbyggere, også militært.
Preses Olav Fykse Tveit sier det samme i Den norske kirkes uttalelse: «Israel har plikt til å forsvare sine innbyggere og rett til å svare militært på et slikt angrep. […] Hamas sin terror mot sivile i Israel har satt i gang en voldsspiral som også rammer et stort antall sivile i Gaza».
At Israel har folkerettslig rett til å forsvare seg militært, betyr imidlertid IKKE at staten har rett til hva som helst. For også i en krig, finnes det rett og galt. Særlig en ting er det viktig å poengtere nå, nemlig at kollektiv avstraffelse er forbudt. Det er ikke tillatt å straffe et helt folk, for det som lederne deres måtte ha begått av urett. Israel bryter selv folkeretten, dersom de straffer sivilbefolkningen på Gaza for det Hamas har gjort. Preses Tveit skriver: «Krigens folkerett må respekteres, og sivile liv må beskyttes også i Israels reaksjon som nå rammer innbyggerne i Gaza. Reaksjoner som fremstår som en kollektiv avstraffelse er uakseptabelt. Det må arbeides med diplomatiske løsninger som kan forhindre at volden eskalerer ytterligere og spres».
Dermed er ikke alt sagt. Men her legges noen grunnsteiner til det også jeg mener må være Norges holdning til krigen akkurat nå. Det er viktig å være klar og tydelig på både folkeretten som ledet opp til en krig, og til den lov og rett som gjelder når krigen er i gang. Og så må vi alle gjøre det vi kan for at det igjen skal bli fred. Det gjelder både Arbeiderpartiet, Den norske kirke, og alle andre partier, trosfellesskap og grupperinger.
