Spelet om Heilag Olav er over for denne gang, og vi er mange som er glade, utslitte på en god måte – mens vi trekker et lettelsens sukk. Publikum strømmet til igjen, besøkertallene er på vei oppover og stemningen er god i alle leire. 13.000 tilskuere har løst billett, frivilligheten er rekordstor, på over 700 trofaste hjelpere.

Rundt 40.000 mennesker fra nær og fjern har vært på Stiklestad under Olsokdagene, det går ikke an å regne alle nøyaktig, men de både legger igjen penger og er med og skaper den unike atmosfæren som Verdal og Stiklestad er aleine om. Pilegrimer og turister har strømmet inn og ut av Stiklestad kirke og både katolikker og ortodokse melder om god oppslutning i sine gudshus.

Idar Kjølsvik er professor ved Nord universitet i Levanger.

Om vi skal oppsummere, kan vi si at koronaen endelig er over! og vi er på sporet igjen. Det er godt å starte opp igjen etter alt det vanskelige vi har vært gjennom. Det gjør godt å løfte seg og rette blikket framover mot 2030. Dette skal vi få til, dette skal bli artig, etter Spelet i år vet vi at vi får det til.

Siden sist det var Spel, har det også skjedd forandringer både i mannskapet og organiseringen på Stiklestad. Kultursenteret og Spelet er ikke lenger bare en sak for Verdal og fylket, for nå er alle kommunene på Innherred med på eiersiden. Som levangsbygg sjøl, har jeg savnet det lenge. Men nå er det på plass. Vi på Levanger vil gjerne involveres enda mer enn før.

Kirken i området vårt er ikke lenger delt i nord og sør, men er samlet i nye Stiklestad prosti. Faktisk er geografien i både Kultursenteret og Kirken nå (omtrent) den samme, og Stiklestad er sentrum for begge.

Mannskapet er også nytt siden sist. Begge de to store aktørene har fått nye damer i front. På SNK er det direktør Heidi Anett Øvergård Beistad og i Kirken er det prost Christine Waanders. Begge to ser ut til å kunne være med oss i mange år framover. Nå er det de som setter kursen, og nå vet vi både hvem vi har med å gjøre og hvordan organiseringen skal være – og jeg må få si at det ser veldig lovende ut i begge organisasjonene.

Christine Waanders har tatt over for Gustav Danielsen som prost i Stiklestad prosti. Spaltisten har forventninger til Waanders. Foto: Odin Nordtømme / IH

Direktør Beistad har allerede vist at hun kan stake ut veien mot 2030 på en trygg og god måte. I en solid kronikk i Vårt Land denne uka skriver hun om hvor mangfoldig Olavsarven er, at Olav og kristendommen sjølsagt står sentralt i både tradisjonen og det kommende jubileet, samtidig som det favner alle i hele Norge. Stiklestad er blitt kritisert fra flere hold, fra både Human-Etikere og Katolikker. De ene er redd for det blir for mye kristendom, de andre at det hele blir for moderne og innholdsløst. Ingen av delene vipper direktør Beistad av pinnen.

Prost Waanders skal innsettes i Stiklestad kirke nå, neste helg. Hun er kjent for oss fra før og er blitt intervjuet en rekke ganger. Også hun er tydelig på at samfunnet, politikken og kirka henger sammen. Kirken og samfunnet har felles verdier, og for begge to dreier jubileet seg om hva slags Norge vi vil ha. Og vi må ha et Norge der det er plass for alle. Både den gamle og den nye prosten var klokkeklare i sin støtte av GayArt på Stiklestad, for nettopp her vises det at det ikke er en selvfølge at det er plass for alle i Norge. Dette er noe vi må kjempe for hver eneste dag.

Sommeren 2022 har vært bra, og setter kursen fram mot 2030. Men ei bekymring har også vokst seg større hos meg. Og det er om debattklimaet vårt er i orden. Olsok, Spelet, Nasjonaljubileet og Stiklestad fører bestandig til debatt. Det er i utgangspunktet bra. Men i sommer har det også gått for langt. Kritikken har tippet over og blitt destruktiv. Den har blitt til hets. Jeg kjenner og vet av flere i miljøet vårt her på Innherred, som har blitt hetset så alvorlig at de ikke lenger tør å si hva de mener. Dét er farlig, og vi k an ikke ha det sånn.

Jeg skal ikke nevne navn, men det er i sommer flere eksempler på at modige damer har hevet stemmen og ment noe om Spelet, Stiklestad etc. i det offentlige rom. Og så har reaksjonene vært så sterke, negative og ødeleggende at de har trukket seg tilbake. Reaksjonene har tatt i bruk kjønn og alder som argument. Disse reaksjonene har kommet nesten utelukkende fra voksne menn. Og de som hetses er yngre kvinner. De reagerer med å trekke seg tilbake og holde munn. Jeg gremmes over mitt eget kjønn.

Vi skal kunne ha meninger om hva som helst, men alder, kjønn og legning er ikke et gyldig argument når noe skal kritiseres.

Det jeg sier, er ikke at godt voksne menn ikke skal ha lov til å mene noe. Det skal de sjølsagt, og jeg er da sjøl i ferd med å bli en av dem. Men meningene må være saklige, om de skal ha en plass i det offentlige rom. Vi skal kunne ha meninger om hva som helst, men alder, kjønn og legning er ikke et gyldig argument når noe skal kritiseres.

Vi som er glade i Stiklestad, vi tåler kritikk. Det er ikke nødvendig å ta med silkehansker på oss. Og stikker du ansiktet ditt fram, så må du også noen ganger tåle at ikke alle liker det de ser. MEN, det må være saklig. Ingen skal bli «tatt» på grunn av alder, kjønn eller legning. Ingen skal bli kneblet på grunn av standpunkt eller politisk ståsted. Ingen skal bli mobbet på grunn av tro og religion. Egentlig burde dette være selvfølgelig, men sommeren på Stiklestad viste oss dessverre det motsatte.

Til syvende og sist er det demokratiet det handler om. Folkestyret i landet vårt. Norge i 2030 og framover. Grunnmuren for det hele er at vi makter å se hverandre i øynene og snakke sammen. Ta hverandre på alvor og gi hverandre både rom og respekt. Dét må vi øve på hver eneste dag framover, og kanskje aller mest vi godt voksne karfolka.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord universitet