Til Aaiún Nin
Hva kunne hun egentlig ha sagt for at jeg med hele meg,
virkelig hadde forstått, at det i land som Burkina Faso,
Jemen, Angola og Eritrea akkurat nå pågår kriger som
min verden ikke ser ut til å bry seg om, uansett om
nivået av brutaliteten og lidelse er forbi all fatteevne.
Hvordan er det mulig for meg å
forstå at hun som en konsekvens av dette ikke bryr seg om de lidelsene som skjer
i «vår» krig i Ukraina og i stedet sier:
I have to cry for my own people.
*
Hva kunne hun ha sagt for at jeg skulle forstått og tatt det inn i mitt liv og mitt blikk at det finnes kriger som Vesten
ikke involverer seg i, selv om mennesker dør og at
motorene i konfliktene ofte utgår
fra det faktum at ressursene som vår teknologi (og framtid!) belager seg på ikke finnes i våre fjell
og at vi derfor reiser ut for å røve dem.
Hvordan skulle hun egentlig klare å beseire de
«tunge» argumentene om at Ukraina-krigen er viktige for «oss» i Europa, for vestlige alliansedannelser og for den globale økonomi og for framtidens demokratier, når alt hun kunne vise til var et par ymse bilder av barn med store mager og litt enkel statistikk?
Hvor skjer disse konfliktene hun skriver om og er det egentlig mennesker som lider i dem?
Og rekker Haaland å slå alle scoringsrekordene i debutsesongen?
Og slår han ut håret i kveldens finale?
*
Er det ikke fascinerende med hvor stor kraft et samfunn produserer grenser, ikke bare fysiske, men også symbolske, for hva som regnes som «innenfor» og «utenfor»?
Har du prøvd å få en sjelden kreftform, har du forsøkt å være en somalier på jobbjakt eller har du et multifunksjonshemmede barn, så vet du hva jeg snakker om.
Hvem sitter egentlig ved makten og får sortere hva som er hva og hvem som er hvem? *
Hun spør: Er det rart at Polen har tatt imot 4 millioner ukrainere, men stenger grensen for alle andre.
Er det rart at Danmark, sender ut somaliske flyktninger for å gi plass til flere ukrainere?
Hvordan skal hun klare og slå argumentet om at det viktigste er å hjelpe land i egne «nærmiljøer», selv om det er på plass å spørre om hva et nærmiljø er i en verden etter flymaskinen.
Og hvem eier olje i havet?
Hvem eier kobolten i fjellet?
Hvor mange giftfabrikker der det egentlig plass til
der nede i India?
Hvem skal få leve og hvem skal få dø?
*
Hun skriver: «hvorfor tror dere at dere vet mer om sorte
mennesker enn sorte mennesker? Og stopp å gi oss
varer med utgått dato og kall det for veldedighet»
Hva kunne hun egentlig ha sagt for at jeg virkelig kunne forstå at «min» måte å agere godhet på lignet hykleri, at godheten i handlingen å presse klær i poser og lempe dem i tromler bak butikker, ikke gjelder når
søket må man vaske klærne før man legger dem i trommelen, allerede fantes fra før.
Og hvorfor syntes vi det var så forferdelig at utenlandske
medier ville vise bilder av ungdommer på Utøya, når døde kropper fra andre land – Ukraina f.eks. – har «nyhetsverdi».
Hvem tenkte på deres slektninger som kanskje ikke visste at de hadde mistet sin kjære og ville sagt NEI om de hadde blitt spurt.
*
Og hvorfor føles det provoserende å skrive dette?
Hvordan skal vi kunne forstå og leve oss inn i andres vrede mot «oss»?
Hvorfor kan vi klare å utfordre vår egen «forståelse»?
Om hva har vi rett i og hvor vi tar feil?
Kanskje er ikke godheten noe som kan gis, verken fra «oss» til «dem» eller omvendt, men noe som kun kan oppstå i det øyeblikk det ikke lenger knyttes til handlinger, men naturlig i en dypere forståelse og «respekt» for hva et menneske er?
Men hvordan trene dette opp?
For hva er et menneske?
Hun skriver: «Hvorfor spør dere hvorfor vi er så sinte hele tiden? Her er et bedre spørsmål til dere:
Føler dere noen gang på ren takknemlighet for
at det vi ønsker er likhet og ikke hevn?»
Aaiún Nin er angolsk forfatter og ble den føres mottageren av Beate Grimsrud minnestipend for boka På min huds sorthed. Eivind Hofstad Evjemo ledet juryen, sammen med Maja Lee Langvad og Yukiko Duke.