Amfiteateret på Stiklestad - vi kjenner det godt. En gresskledd utendørsscene smykket med små tømmerhus i gammel stil. Vinden suser i trærne som omgir scenen, skyene seiler over himmelen og store fugleflokker flyr til stadighet over området. Her har aktører og publikum opplevd Spelet om Heilag Olav i solskinn og regn siden premieren i 1954. Amfiteateret er liksom Spelet.
Men i disse dager skjer det noe som nærmest virker revolusjonerende der oppe på haugen. Et ungt produksjonsteam fra Sarpsborg har inntatt spelplassen og gitt hele området en såkalt makeover. Hele scenen fremstår som ny, med ulike moduler og elementer som skal skape illusjonen om en reise som går fra en liten vikinglandsby, via gudenes rike i Valhall, for så å ta oss med på tokt til sjøs og videre til landgang i Danmark. Det er forestillingen «Olav den heldige - Ranes hemmelighet», som har inntatt Stiklestad denne sensommeren.
Det overrasket meg hvor «rampete» jeg følte det hele var, da jeg stakk nesen oppom for å se på en gjennomkjøring. For etter alle disse årene med Spelet har amfiteateret nesten vært for «hellig grunn» å regne. Som om sjølvaste helgenkongen selv skulle ha ligget begravet akkurat der, noe vi selvsagt vet han ikke er. «Wow! Er det lov?» var min umiddelbare tanke da de begynte å bygge inn og endre både scene og amfi. Javisst er det lov! Og det er veldig velkomment, tenker jeg! Vi som ser på prøvene sitter i amfiet og ler oss skakke - både barn og voksne. Tenk å sitte i spelamfiet med latterkrampe! Det trodde jeg aldri skulle skje.
Tenk å sitte i spelamfiet med latterkrampe! Det trodde jeg aldri skulle skje.
Men historien fortelles fortsatt. Vi lærer om Odin, Tor, Frøya, Loke og Heimdal, Midgardsormen, Bæsingsverdet og skepsisen til Kvitekrist. Det er en historietime med stor underholdningsverdi for både voksne og barn - så det er ikke bare tull og fanteri. Men der Spelet er tungt og pompøst, er Ranes Hemmelighet lekent, fortalt med et språk som appellerer sterkt også til de unge - og det kan man jo ikke forakte. Det er de unge som skal forvalte Stiklestadarven i årene som kommer og når de nå får sin egen arena der de kan utvikle et nært forhold til både historien og området, gagner det oss alle.
Akkurat på samme måte som en av de unge skaperne bak stykket, Patrik Asplund Stenseth, lot seg inspirere av Stiklestad, Spelet og historiefortellingen da han var student ved Nord universitets skuespillerutdanning på Verdal. Mannen er fra Sarpsborg, men skrev en miniforestilling med en kompis om Olav den Hellige mens han studerte på Verdal. Det er denne forestillingen som over årenes løp nå har blitt til trilogien «Olav den Heldige», som har gått sin seiersgang i Sarpsborg siden 2018. Nå kommer forestillingen på et vis «hjem» - i denne omgang med den første av disse tre delene.
«Ein skal sjå ut når gamalhunden gøyr», sier Gamal-Jostein i Spelet. Det ligger mye klokskap i det, men det er ikke så dumt å følge med på når de unge bjeffer heller. Vi har mye å lære av måten de unge forteller historier på. Inspirert av moderne musikaler, serier og filmer som Book of Mormon, South Park og Monty Python, ispedd elementer fra både spill-, superhelthistorier og fantasyunivers treffer de barn og ungdommer på en måte de av oss som har passert 40 bare kan drømme om å gjøre. Dette er virkelig samtidsteater!
Men hva skjer med Spelet nå, kan man spørre seg, når ungdommen kommer og røsker opp i røttene? Jeg tror faktisk Spelet kommer til å stå seg enda bedre nå, som det har fått en rampete lillebror som makker. Spelet er et produkt av sin samtid. Det er fra en tid da teaterspråket var mer arkaisk, der teatermusikken og sangstilen i all hovedsak var inspirert av klassisk musikk og spillestilen stort sett var mer opphøyd enn hverdagslig.
Å «pimpe opp» Spelet har vært forsøkt gjort med ulikt hell. «Olav den Heldige» er et «ferdigpimpet» stykke som til de grader rocker og swinger, samtidig som den forteller historien om Olav den Hellige, dog om hvordan hans liv kunne ha artet seg da han var barn. Nå, som det finnes en alternativ måte å fortelle Olavshistorien på, kan man kanskje hvile litt mer i erkjennelsen av at Spelet og musikken muligens ikke trenger de mest drastiske endringene. Jeg tror vi behøver begge deler.
Det skal bli spennende å følge med på hvilke ringvirkninger dette vil få for fremtidig bruk av Spelamfiet. Jeg kjenner jeg får lyst til å se mer. Og når spellegenden selv, Arnulf Haga, sitter rett bak meg på nevnte gjennomkjøring og ler høyt og storkoser seg, tenker jeg at det oppsummerer det hele. Fortiden og fremtiden forenes på Stiklestad.
Maija Skille
Sanger og sangpedagog