Med nøyaktig ei uke igjen til julaften burde jeg nok ha brukt spalten til en ufarlig og samlende julekoselig tekst, men velger heller å banne litt i kirka og stille spørsmål ved fenomenet skolegudstjeneste.
Vi lever i et stadig mer sekularisert og kulturelt mangfoldig samfunn. Andelen som er medlemmer i statskirken nærmer seg 60 prosent, kun 30 prosent av tror på Gud og de aller, aller fleste deltar aldri i en ordinær gudstjeneste. Likevel har vi fortsatt et eget religionsfag i skolen og hvert år deltar mer enn 600 000 barn og unge på barnehage- og skolegudstjenester. Det er 100 000 flere enn de som går i kirken på julaften.
Vi må tilbake til 2019 for å finne statistikk som ikke er påvirket av begrensningene koronaepidemien satte. Dette året var 6,7 prosent av gudstjenestene i Norge barnehage- eller skolegudstjenester. I gjennomsnitt var 89 personer på en gudstjeneste søn- og helligdager, mens det var 229 i gjennomsnitt på gudstjenestene juleaften. Til sammenligning var det i gjennomsnitt 193 elever på skolegudstjenestene. Målt i antall besøkende utgjør barnehage- og skolebarn godt over ti prosent av det totale antallet som deltok på gudstjenester. Dette er altså et betydelig marked for Den norske kirke. Barn og unge er som kjent framtiden og dermed en interessant rekruteringsgruppe for en organisasjon med sviktende oppslutning.
Historisk er det en sterk kobling mellom kirke og skole. Med innføring av obligatorisk konfirmasjon i 1736 kom også skole for alle. Du måtte være konfirmert for å få arbeid og inngå ekteskap. Religion – det vil si bibelkunnskap – var det sentrale faget og leseopplæring et nødvendig bifag. Gradvis har kristendomsundervisningen blitt redusert og i dag er det ikke lov med forkynnende virksomhet verken i KRLE-faget eller i skolen ellers. Kanskje det er på tide å klippe navlestrengen helt?
Selvmotsigelsene står i kø når man skal tilpasse skolegudstjenester i en kontekst som ikke er KRLE-undervisning, men heller ikke forkynnelse. På hjemmesiden til Den norske kirke kan vi lese at «en skolegudstjeneste er utøvelse av religiøs praksis, der det kirkelige og kristne uttrykk, form og innhold kommer til uttrykk». Det defineres altså som en gudstjeneste og det er selvsagt en grense for hvor mange av gudstjenestens trosuttrykk man kan fjerne før det ikke lenger er en gudstjeneste. Om man fjerner alle elementer som gjør det til noe som i det minste minner om en gudstjeneste, blir det imidlertid vanskelig å argumentere for at deltakelse i skolegudstjenester er kultur- og tradisjonsformidling, som er argumentet for deltakelse fra skolens side.
Bær i bøtter og soddspann
Nyere forskning viser at mens noen skolegudstjenester har svært få elementer fra gudstjenester, er andre mer som en tradisjonell hovedgudstjeneste. Foreldre kan be om fritak for egne barn og skolene er pliktig til å tilby, det Utdanningsdirektoratet omtaler som et likeverdig pedagogisk opplegg der elevene lærer om kultur og tradisjoner i Norge. Her har vi lite forskning å lene oss på, men det er grunn til å tro at innholdet i disse alternativene varierer sterkt. Utdanningsdirektoratet frarår videre at skolegudstjenester brukes som juleavslutning, men i praksis er det trolig vanskelig å unngå all den tid de arrangeres i inngangen til juleferien.
Målt i antall besøkende utgjør barnehage- og skolebarn godt over ti prosent av det totale antallet som deltok på gudstjenester. Dette er altså et betydelig marked for Den norske kirke.
Kristendommens plass i norsk skole synes å lide av et kulturelt etterslep. Først i 2008 ble formuleringen i opplæringsloven (skolens formålsparagraf) om at «grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding», erstattet med at «opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon». De «grunnleggende verdiene i kristen og humanistisk arv og tradisjon» er konkretisert i overordnet del av skolens nye læreplanverk: menneskeverdet, identitet og kulturelt mangfold, kritisk tenkning og etisk bevissthet, skaperglede, engasjement og utforskertrang, respekt for naturen og miljøbevissthet og demokrati og medvirkning. Dette er verdier det er vanskelig å si seg uenige i og fellesskolen må bygge på et verdigrunnlag som deles av alle. Da er det viktig at konkretiseringen av skolens verdigrunnlag ikke har en særegen kobling til kristen arv og tradisjon (hva nå enn det måtte være).
Å fordekke deltakelse i gudstjenester som tradisjon og kulturformidling muliggjør at kirken og religionen kan opprettholde en plass i skolen. I et sekularisert samfunn må man friste med annet enn Guds ord for å trekke folk. At barn og unge deltar på skolegudstjenester er neppe skadelig, men det er heller ikke grunn god nok til å opprettholde tradisjonen.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis, Institutt for lærerutdanning, NTNU