I fjor vinter døde farfar. Han var den siste gjenlevende av mine besteforeldre. Farfar Kaare Edgar ble over 90 år og den siste tida var en omsorgsleilighet i Levanger sentrum hjemmet hans. Han hadde ikke rigget seg slik helseminister Kjerkol nå ønsker at folk skal gjøre, med en bolig som er mulig å bo i hele livet. Trappa opp til leiligheten hans var for bratt. Men kanskje holdt nettopp denne trappa farfar sprek og frisk i så mange år. Det var nesten så du burde fått registrert en Ti på topp-tur for å klatre opp den.

I likhet med så mange andre eldre endte altså farfar opp i en korridor, bak en dør med et tall på. En leilighet uten lister, ting du kunne krasje inn i eller falle på. Her var det så romslige døråpninger at du mellom kjøkkenet og stua kunne ha gjort piruetter i en rullestol. Men farfar hadde aldri behov for en slik. Kanskje burde vi heller montert hjul på godstolen han satt så godt i. Humor hadde han iallfall masse av. Og rød cola og Twist på bordet. Det var fast servering.

Var farfar ensom?

Svaret er at jeg ikke vet. Mange som lever lenge, lever også alene de siste årene. Farfar fikk mange år som enkemann, for farmor døde allerede på slutten av 90-tallet. Men etter hvert fikk farfar en venn, eller venninne, som jeg har merket at de godt voksne gjerne kaller en ny partner. Liv heter hun, og jeg vet at hun gjorde livet hans bedre. De dro på butikken i lag, var på møter i Frelsesarmeen og spilte bingo sammen.

At mange av oss er ensomme, omtales i byråkratiske vendinger som en av de «største truslene for folkehelsen». Sagt med klarspråk: Det er ikke bra for oss om vi er mye alene. Vår egen HUNT-undersøkelse viser at andelen ensomme over 70 år faktisk har blitt mindre de siste 35 årene – fra 45 % i 1984–1986 til 28 % i 2017–2019. Men med flere pensjonister og gamle, er det ventet at antallet eldre som er ensomme vil øke de neste årene.

Så er det et viktig poeng at ensomhet ikke bare rammer de eldste av oss. Alle har vi vel uansett alder kjent oss ensomme i perioder av livet. Derfor jobber regjeringen nå med en plan som har som mål å forebygge og redusere ensomhet. Politikerne ønsker å stable på beina et lag hvor det offentlige med næringslivet, frivillige lag og organisasjoner jobber sammen. Tanken er god, nemlig å ha et system som jobber mot ensomhet – som gjør det enklere å møtes og finne fellesskap, uansett alder og livssituasjon.

Men av og til svikter også systemene. Jeg husker da jeg var innom farfar på 17. mai under covid. Det var da ikke lov med store folkeansamlinger. Men på bo- og aktivitetssenteret hadde de invitert beboerne på konsert. Farfar satt der i bakgården med de andre gamle og lyttet til musikken de hadde hørt så mange ganger før. Vi som var på «besøk» ble stående et stykke unna og vinke. Vi fikk et smil tilbake. Ironisk nok vil jeg huske denne 17. mai-feiringen like godt som alle de langt triveligere feiringene jeg husker fra oppveksten. Farmors bløtkake, to og tre tallerkener med sodd og farfars trillende trekkspilltoner.

Mange ble sittende mye alene under pandemien. Og det kan være livsfarlig. Forskning viser at ensomhet gir større risiko for demens. Uten menneskelig kontakt visner vi. Dette perspektivet håper jeg politikerne også har med seg i en plan mot ensomhet, slik at den også blir en beredskapsplan, som sikrer at gode sosiale tilbud kan være raskere på plass om noe lignende som pandemien oppstår igjen.

Var jeg selv flink nok til å ringe eller besøke farfar de siste årene? Det er lett å få dårlig samvittighet og skyldfølelse når en du er glad i dør. Men jeg er da desto mer takknemlig for de gangene jeg faktisk tok den telefonen eller turen innom.

Noen ganger trenger man ikke si så mye heller. Det er fint å bare være nær. Den siste turen jeg var innom farfar var nettopp en sånn opplevelse. Vi sa ikke så mye. Men jeg er glad jeg tok turen med min eldste sønn. Det ble et stille, men godt farvel.

Spaltist Mary Schmich i Chicago Tribune skrev i 1997 en tale til de unge, som senere ble udødeliggjort i Baz Luhrmanns låt «Everybody’s Free (To Wear Sunscreen)» som du kanskje husker fra 90-tallet.

Blant mange råd om alt fra solkrembruk til karrierevalg, kommer hun med et livsråd som jeg synes er fint å ta med seg:

Bli kjent med foreldrene dine, du vet aldri når de vil være borte for godt.

Andreas Ryen Eidem Tekstforfatter Tibe T reklamebyrå