Fordi det gjorde han glad, fordi han trengte å føle at han var viktig for andre, at han hadde noe å bidra med. Det har jeg aldri glemt. Spesielt gjorde det inntrykk på meg fordi dette var en fyr som hadde opplevd virkelig vonde ting i livet.
Jeg har vært og er frivillig – og jeg jobber med frivillighet. Jeg har kjent på og jeg har sett hva frivillig innsats kan bidra til – og hva det kan gjøre med meg når jeg bidrar. Min opplevelse er at frivillig innsats kan være sterkest og mest givende når alle slitne, men står på likevel. Når den dårlige humoren begynner å titte fram og føttene går av seg selv. Når vi spiser tørre sjokoladekakerester mens vi rydder stoler og kjenner at vi er en del av noe større. Når de vi bidrar for, og sammen med, koser seg. Da er det meningsfullt. Det GIR energi.
Men det er ikke alltid slik. Noen ganger er det bare et pes å bidra. Det er stress og styr og alt for mange meninger. Det frister ikke, det får noen andre ta, vi har ikke overskudd eller anledning. Noen ganger er stolbæring, kakebaking eller tillitsverv det siste som blir prioritert. Sånn må det være. Alle kan ikke bidra alltid. Og frivilligheten må være nettopp fri og villig.
Så kan man si, for eksempel i idretten, at har du med barn, så må du stille opp. Njaaa, ideelt sett kanskje. Men livet setter oss på ulike prøver og har utstyrt oss på ulike vis, så dette er ikke opplagt. Og noen gidder rett og slett ikke. Det er jo for så vidt dumt, men en ting som er helt sikkert; ingen blir mer frivillig av sure blikk og klaging. Det må være noe med samholdet og oppgavene de har som gjør at de stiller opp så ofte og i så stort omfang.
Juleblomst til hverdagshelter: Mange som gjør livet bra for andre
Andelen av befolkningen i alderen 16 til 79 år som hadde utført frivillig innsats de siste 12 måneder gikk ned fra 57 prosent i 2019 til 52 prosent i 2022. Det viser undersøkelser gjort av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Og flere frivillige organisasjoner meldte høsten 2022 det samme – de mangler frivillige, både i verv og til enkeltoppdrag. Det bekymrer selvsagt mange og det sliter på de som står alene med for mange oppgaver.
Men hva er det som skal til for at de som har mulighet, faktisk sier ja? Undersøkelser viser at det første som må til, er å faktisk bli spurt! Det å spørre andre er den viktigste rekrutteringskanalen for de fleste organisasjoner. Men når vi spør andre så ender vi ofte opp med å rekruttere i de samme sosiale kretser. Hvis man snur på det, er kanskje en av de største barrierene til at folk ikke gjør mer frivillig innsats, at de står utenfor disse sosiale nettverkene og dermed ikke blir spurt.
Selv om 2023 foreløpig er et ferskt år, har det allerede noen GODE frivillignyheter å by på: Antall søk på Frivillighet Norges sider har økt med 200 % siden nyttår. Mange melder seg frivillig i en organisasjon som nyttårsforsett, kunne NRK nylig fortelle. Kanskje er dette et tegn på at når verden rundt oss er urolig og vi kan føle oss maktesløse, da vender vi oss mot det vi kan gjøre noe med, steder der vi kan bidra, oppgaver som gir følelse av felleskap.
Også lokalt har vi sett at frivilligheten trår aktivt til når konsekvensene av krig og uro når oss. Det har vært inspirerende å se samarbeid oppstå på tvers av organisasjoner, som når Den katolske kirken og Framtiden i våre hender samarbeidet om sykkelinnsamling, reparasjoner og sykkelutlevering til flyktninger i fjor. Jeg tror samarbeid gjør det lettere å si ja! Flere foreninger som deler ansvar, finner løsninger og utfører oppgaver, gjør arbeidsbyrden mindre og bekjentskapskretsen større.
Det må være noe med samholdet og oppgavene de har som gjør at de stiller opp så ofte og i så stort omfang.
Det nylig avgåtte 2022 var som kjent Frivillighetens år. I den anledning var frivilligheten invitert til kommunestyret i Levanger. Selv satt jeg der sprekkfull av stolthet på Levangers vegne over frivillige i alt fra 4H, pensjonistlag, kulturscene og idrettslag. Dit kom også leder i Ekne IL Marius Brenne og da han ble spurt i kommunestyret om de opplevde utfordringer, kom han ikke på noe. Folk sa ja til verv og stilte stort sett opp når det var behov for frivillige, fortalte han. Rett nok er Ekne IL kanskje et relativt lite og oversiktlig idrettslag, men her er det likevel noe å lære. Hva har Ekne IL gjort for å skape en slik kultur? Og hva er overførbart til andre organisasjoner?
Noen annet jeg er veldig nysgjerrig på er å få vite mer om er hva som er drivkraften til alle de frivillige som drifter alpinanlegget i Torsbustaden skisenter? Tenk at 5. juledag kom over 300 besøkende og kunne kose seg på ski i et alpinanlegg i Levanger som kun har en 30% lønnet stilling! Det må være noe med samholdet og oppgavene de har som gjør at de stiller opp så ofte og i så stort omfang. Dette MÅ jeg lære mer om kjenner jeg!
Jeg, som egentlig var litt lunken til å skrive i en slik tekst som jeg nå har gjort, har i løpet av disse ordene gitt meg selv et spark bak: Ut å lære mer om rekruttering av frivillige!
Til slutt må jeg tilbake til han som var frivillig av egoistiske grunner. Han sa nemlig noe annet klokt også: «DU DUG!»