– Her i Donetsk dør mennesker hver eneste dag, sier Nikita.
Han skal kjøre oss til en by ikke langt fra fronten der russerne står og skyter. Vi kjører forbi ødelagte hjem, en barneskole i ruiner, og et lokalt sykehus som nylig ble bombet.
Jeg kjenner en klump i magen som jeg har kjent på i flere dager. Det er en følelse jeg får når jeg beveger meg gjennom landsby etter landsby lagt i ruiner. Når man går langs grusveier der det for ikke lenge siden var et levende lokalsamfunn. Nå er det ingen her. Hus uten tak, vinduer uten glass, forlatte leker, men ingen barn. Langs veiene leter løshunder etter noe å spise. De er magre og aggressive.
Jeg ser ondskap i praksis. Jeg ser resultatet av menneskers handlinger på sitt aller verste. Det gjør meg syk.
Ødeleggelser av hjem, bygninger og infrastruktur er visuelt og målbart. Det er også antall som har flyktet. Hvordan det påvirker hvert menneske, derimot, er ikke like lett å måle. Hva skjer med barn som må leve med den stadige lyden av eksplosjoner, som ser skolen sin lagt i ruiner, hjemmet redusert til en haug med stein? Som har en pappa som kjemper mot fienden og som kan dø når som helst?
Hva skjer med barn som blir igjen? De som ikke flykter til fredeligere land. De siste ukene har jeg møtt mange av dem. De har grepet meg.
Mange endrer seg. De slutter å snakke. De tisser på seg på natten. De blir aggressive eller innesluttet. Det er dette man forventer når barn lever i konflikt. Stress, trauma og andre lidelser som kommer med den konstante frykten og usikkerheten. Jeg traff noen av disse barna. De fleste var i områdene som har vært okkupert eller er under jevnlige angrep fra Russland.
Det som har overrasket meg mest er ikke barna som er dypt preget av krigen, men de som klarer seg noenlunde bra. I de forskjellige landsbyer og byer jeg har vært har jeg lekt med barn som ler, tuller og som virker som helt normale barn. De er tilsynelatende tillitsfulle, trygge og oppfinnsomme. Når jeg spør dem eller foreldrene deres om krigen, svarer de at de ikke tenker så mye på det. Dette kan selvfølgelig være fordi de fortrenger frykten og sorgen. Men når jeg har lekt med dem eller observert dem sammen med hverandre virker tryggheten deres ekte. Hvordan er det mulig?
Jeg har langt fra hele forklaringen, men jeg la merke til en del ting jeg synes er oppsiktsvekkende. I de fleste landsbyene vi besøkte var kirken et naturlig samlingspunkt. Disse lokale menighetene var mye mer enn et møte med salmesang og preken hver søndag. Nei, det er mennesker som kommer sammen flere ganger i uken, lager mat som de spiser i fellesskap eller deler ut til de i byen som er sultne. Noen har gjort kirkerommet om til en bruktbutikk der folk kan komme og hente klær. De har samlinger for barn så de kan leke og være sammen med andre barn og trygge voksne. De sier at de kjenner seg roligere når de har andre de kan be, være og gjøre noe meningsfylt sammen med.
-Siden krigen startet har det gått opp for oss hva som er viktig her i livet, svarte noen. Andre sa: -Barna har vært mye redde, men vi har sett at det er våre holdninger som påvirker dem mest. Om vi framstår trygge, blir de også trygge. Videre fortalte de at engasjementet i menighetens aktiviteter gjorde krigen lettere å leve med. Å holde på med noe meningsfylt, være sammen med andre og ikke sitte alene med all frykten og frustrasjonen hjalp dem.
Dette er visdom. De har forstått noe som er så fundamentalt. De kan ikke stoppe krigen, missilene og bombene. Men de kan gjøre noe med sin egen situasjon. Blir man sittende stille i smerten og tapet, blir krigen en mye større byrde. Klarer man derimot å engasjere seg med andre, le på tross av tragedien, hjelpe andre, sitte stille og fokusere tankene på noe større enn seg selv, er sjansen for å komme styrket ut av krigen høy.
Jeg er full av beundring for menneskene jeg har truffet som klarer dette. Det krever stort mot. Vi kan lære av deres valg, også her hjemme. Man skal ikke undervurdere viktigheten av tilhørighet, fellesskap og engasjement for andre. Dette er sant i krig og i fred.