På valgdagen bestemmer jeg meg for å dra på slang i nabolaget i Trondheim. Frukt fra egen hage er et knapphetsgode i byen. Og her trer skillelinjene mellom by og land ubarmhjertig fram og i disfavør byfolket: Langt fra alle i byen har hage eller egne frukttrær å forsyne seg fra.

Likevel velger stadig flere vekk distriktet og frukthagene for et mer urbant og arealeffektivt liv i de største byene. Trondheim kommunes folketall vokste alene mer enn det resten av kommunene i Trøndelag gjorde i fjor. Å dra på slang føles plutselig som en løsning for å komme i kontakt med sine egne røtter.

Og nostalgien innhenter meg når jeg ser naboens epletre full av struttende røde epler. Er det Rød prins, kanskje? Jeg har ikke vært på et slikt «ærend» på en liten mannsalder. En andpusten tur til Staup en gang på nittitallet er et av få minner om slang. Så hadde jeg i oppveksten også liten grunn til å snike meg inn på annenmanns eiendom. Foreldrenes hage på Bruborg bugnet av epler og plommer om høsten. Om somrene kunne jeg forsyne meg av rips, solbær, bringebær, stikkelsbær, jordbær, moreller og rabarbra. Da høsten kom var jeg for mett og bortskjemt til å gå på slang.

For to år siden plantet jeg et frukttre på den lille plena vi disponerer her i Trondheim. Naboene våre har tilsvarende hageflekk, men prioriterte monstrøse trampoliner og luftige saltoer. I år bar kirsebærtreet frukter for første gang. Det holdt til å fylle en liten boks, som sønnen tømte før jeg fikk smakt stort. Når det er timer til valglokalene stenger, tar jeg derfor saken i mine egne hender. Det er på tide å teste ut storbyslang.

At folk ønsker å bo urbant, skyldes fire goder man finner i byene, ifølge rapporten “Det handler om Norge” som forsøker å finne ut av hvorfor distriktene tømmes for folk. Godene som byfolk søker er variasjon i tjenester – som restauranter, kultur og handel, videre estetiske vakre bygninger og fysiske omgivelser, tilgang på offentlige tjenester og til slutt tempo – i betydningen av framkommelighet, som et godt utbygd kollektivtilbud.

Ifølge det regjeringsnedsatte utvalget bak rapporten har distriktene på sin side tre store utfordringer: befolkningsnedgang, aldring og spredt bosetning. Så vil sikkert noen si at det er et pluss at det er langt til naboen. Hva som regnes som distriktet, har forskere og statistikere også klart for seg. I den såkalte sentralitetsindeksen hos SSB rangeres alle landets kommuner fra 1–6. Oslo er mest sentralt på sentralitetsnivå 1, mens randsonene rundt Oslo og de andre storbyene følger etter. Nivåene 5 og 6 regnes som distriktet, men også noen kommuner på nivå 4 havner i dette selskapet. Både Levanger og Verdal er plassert på nivå 4, mens Stjørdal på sin side er på nivå 3.

At folk bor spredt i Norge, er viktig for beredskapen og for å utnytte ressursene våre. Etterkrigstidens mantra var å bosette hele landet, slik at Norge skulle utvise suverenitet i utsatte områder som Finnmark og Svalbard, men også sikre matforsyninger. Halvannet år med pandemi, restriksjoner og nedstengninger har understreket fordelene med å bo spredt. I 2020 hadde tett befolkede og nedstengte Oslo sin laveste befolkningsvekst siden 2000. Folk forlot toromsleiligheter for langt romsligere boliger i distriktet. Så gjenstår det å se om det blir en varig trend, men kommunedirektører på «bøgda» har nå fått en gylden sjanse de bør gripe. Når arbeidsplasser legger til rette for at folk kan jobbe i sokkelesten hjemmefra, på hytta eller i et “coworking-space”, er det lettere å lokke flere mennesker til sin kommune.

På Stokkøya i Åfjord har de med prosjektet Bygda 2.0 gjort dette i mange år allerede ved å satse på alternative boliger. Dette er boliger som kan utvides om beboerne får behov for mer plass, men også mindre boliger for single og par uten barn. Tanken slår meg som spennende. Kanskje er det for snevert for en distriktskommune å bare være opptatt av å hente hjem småbarnsfamilier som skal bo i eneboliger i nye boligfelt. Hva om distriktskommuner i større grad kunne henvendt seg til et større mangfold av mennesker når de skal «rekruttere» innbyggere. Folk som vil jobbe med en utfordring eller på et prosjekt i noen år, før de bestemmer seg om å de vil bli værende eller ikke? Både i Levanger og Verdal finnes det miljøer som jobber med nyskaping, som Proneo, Tindved kulturhage, Filmfabrikken,  Minoko Design og næringsforumene. Både utbyggere og kommunene burde gjort det lettere for dem å tiltrekke seg flere mennesker. Slik kan arbeidslivet i distriktet bli mer dynamisk og mangfoldig.

Det er plommer jeg vil ha. Og det er nå på tide å berolige om at spaltisten ikke er ute på faktisk slang. Kort tid etter at vi flyttet til bydelen vi bor i, ble vi medlem av en fantastisk Facebook-gruppe for alle som bor her. Gjennom den gir folk bort ting de ikke lenger har bruk for eller spør om hjelp til noe. Det er imponerende høyt aktivitetsnivå på gruppa og mange trivelige naboer som sammen skaper massevis av bolyst og trivsel.

I høst la jeg merke til at flere naboer inviterte folk til å forsyne seg av fruktrærne deres. Stige står fram, meldte de. Og selv om slangen er lovlig, blir det fortsatt spennende når hele familien drar ut. Vi lister oss rundt hushjørnet og inn i hagen der plommetreet står, og får straks selskap av en gruppe frittgående høns. Lettere by og land-forvirret står jeg ii stigen i kaklingen og strekker fingrene opp mot de øverste grenene, der de saftigste plommene henger.

Bygdelivet og bylivet er kanskje ikke så ulikt likevel.