Jeg liker ikke nyttårsaften og overgangen til nytt år særlig godt. Det er antakelig fordi det er en naturlig korsveg for å gjøre opp status og se framover. Og at jeg ikke liker alt jeg ser. Kanskje er det noe som henger igjen fra oppveksten min på gård, der man i generasjoner har levd etter idealet «Vi skal overlevere verden i en bedre forfatning til våre barn enn hva den var da vi overtok den fra våre foreldre og besteforeldre». Har verden blitt et bedre sted å leve? Har vi lært noe? Neppe.
Jeg hørte nettopp på radioen at konfliktnivået i verden ikke har vært større på over tretti år. Mer enn hundre millioner mennesker er på flukt. Utviklingen av demokratiet taper for diktaturene, despoter som Putin og Kim Jong-un holder verden på pinebenken. Fellesskapet taper for individualistene, og kapitalister som Elon Musk bruker verden som lekegrind.
Jordas befolkning passerte åtte milliarder i november, vi tar for oss og krever stadig større plass. Naturmangfoldet minker, hver dag forsvinner over hundre arter på verdensbasis. Ressursene på jorda utarmes, mangel på vann utløser stadig flere konflikter. Klimaet er i ulage. Og i buskene lurer pandemiene som en usynlig trussel vi ikke har kontroll på.
Har du prøvd å spise med disse latterlige redskapene?
Sånne tanker har jeg før rakettene og champagnekorkene går i været. Heldigvis er det ikke en kronisk tilstand, og den indre stemmen som sier «Ta deg sammen!» gjør at jeg omsider løfter blikket og der ser jeg glade mennesker rundt meg som byr på nyttårsklem og gode ønsker for det nye året.
Så er det åpenbare spørsmålet, hva har jeg utrettet eller opplevd i året som gikk? Noen nedturer har det vært, som da jeg mistet Mira som for meg var langt mer enn berre ein hund. Men mest av alt minnes jeg gode opplevelser knyttet til jobb, familie og fritid, noe som i praksis handler om møter med fine folk. Jeg er for gammel til å stille med blanke ark når jeg ser framover. Men det er fine ark synes jeg, og mulighetene er mange. Og hver dag byr på gode opplevelser og unike øyeblikk. Akkurat mens jeg skriver dette tikker det inn en videosnutt fra stolt datter – mitt første barnebarn har nettopp tatt sine første skritt!
Noen vil kanskje mene at det er upassende med humor og grenseløs optimisme når verden tilsynelatende er i ferd med å gå av hengslene. Men det er nettopp da vi trenger å glede oss, finne samhørighet og håp.
I vinter har jeg blitt kjent med Jahn Teigens musikalske univers gjennom deltakelse i musikkteateret «Optimist – Bli bra igjen» som går for fulle hus i Aulaen på Verdal. Noen vil kanskje mene at det er upassende med humor og grenseløs optimisme når verden tilsynelatende er i ferd med å gå av hengslene. Men det er nettopp da vi trenger å glede oss, finne samhørighet og håp. Jahn Teigen selv skrev mange av sine fineste sanger da det så som mørkest ut og livet ikke bare var en dans på roser. Han tenkte vel at alternativet til «Drøm ditt liv – Lev din drøm» er resignasjon og håpløshet - og det tjener ingen.
Det mest givende med teater, i tillegg til det å glede andre, er fellesskapet som utvikles sammen med nye og gamle bekjentskaper. Vi er forskjellige folk i ulike aldre og fasonger. Men vi jobber sammen som et lag mot et felles mål, og alle på og bak scenen er like viktige for at resultatet skal bli godt. Det blir fort høgstemt og vi føler vi er med på noe som er større enn oss selv når vi synger budskapet «Hold ut, hold sammen, slå ring om det vakre som fins. Slå ring om hverandre, slå ring om din bror, og alt det som spirer og gror».
Kanskje å finne et meningsfullt fellesskap i teater, kor, frivillighet, idrett, pensjonistlag eller annen medlemsforening burde vært et nyttårsforsett for flere, i stedet for de tradisjonelle som å gå ned i vekt, slutte å snuse, eller begynne å trene?
Jeg har liten sympati for dem som til stadighet bærer seg over tidsklemma
Mark Twain skal ha sagt at det ikke finnes et mer sørgelig syn enn en ung pessimist, bortsett fra en gammel optimist. Men selv om verden kan oppleves som stor og delvis stygg, må jeg ta et valg som jeg kan stå inne for og som ikke tar fra meg nattesøvnen og livsgnisten fram mot neste årsskifte. Eller som Jahn selv sier det «Du kan bryte opp, du kan ta farvel – Du kan aldri flykte fra deg selv».
Jeg kan velge å følge i en nær slektning sine fotspor, han utviklet pessimismen til en hel vitenskap. Når alle andre gledet seg over lysere dager og den første vårsola i april, fikk han et tungt drag over seg og bemerket at nå er det ikke lenge til sola snur. Logikken bak en slik tilnærming til livet og tilværelsen var antakelig at det gjaldt å ikke glede seg og forvente noe som helst for å unngå skuffelser.
Men heldigvis, det ligger ikke i min natur, jeg er mye mer Solan enn Ludvig. Mitt klare og kanskje naive valg er derfor «Så lenge jeg lever her er jeg en optimist»! Jeg håper du får mange fine dager i tiden framover.
Per Anders Folladal
Leder i Verdal Teaterlag og leder i MindMap Trøndelag
Stadig oftere tenker jeg «Charter-Svein - here I come»