Jeg har den siste tiden filosofert mye rundt et ord jeg har hørt brukt i mange år, men som jeg egentlig aldri riktig har lagt merke til, og det er ordet levetid. «Tenk at jeg skulle få oppleve dette i min levetid!» kan man høre kanskje særlig eldre utbryte når det skjer noe stort i livene deres. Levetid. Jeg begynner å like det mer og mer, for det er på en måte et ord som omfavner hele livene våre, uten alle oppstykkingene vi mennesker bruker som livskompass. Alder, for eksempel, er mindre interessant når man tenker på at vi er inne i vår levetid. De færreste av oss vet hvor lang denne levetiden er, men vi vet at vi har den og at vi er i den akkurat nå. Hvis vi tenker mer på at vi er inne i vår levetid, er det irrelevant om vi er fem, atten, femti eller hundre år gamle og det tar på en måte brodden av stress og press og forventninger til hvem vi burde være, hvordan vi burde leve og hva vi burde ha oppnådd innen en viss tidsramme. Vi lever og det er alt vi trenger å vite.
En viktig årsak til at disse tankene dukker opp, er at jeg lever tett på ei nær venninne som vet at hennes levetid snart er over. For rundt seksten måneder siden fikk vi beskjed om at hun hadde uhelbredelig kreft. Jeg gråt, jeg bantes, jeg syntes hun skulle fått leve lengre, mye lengre - hun er altfor ung til å dø, tenkte jeg. Men om man ser bort fra tall og tanker om hva disse tallene skulle ha vært og hvor mange flere tall som burde komme, så har hun hatt sin levetid og vi som kjenner henne anser oss selv som heldige fordi vår levetid sammenfalt med hennes. Å tilbringe tid med en som er så levende samtidig som en vet at hun snart skal dø, har vært en spesiell prosess. Hjernen klarer ikke å fatte det. Kanskje er det ikke meningen at vi skal forstå det.
«Koinnvijnn», sa en annen dødssyk venninne siste gang jeg traff henne, før hun døde et par uker senere. «De’ e rart, men de’ dukke’ opp sånne ord. Æ syns de e så fint - koinnvijnn». Kornvind. Jeg måtte si meg enig - jeg hadde aldri hørt det før. I den siste enden av sin levetid fant min gode venninne et ord som ga henne trøst, glede og varme. Og ordet lever videre i meg - særlig om høsten når denne kornvinden brer seg over de gyldne høståkrene.
Min lille trøst når jeg nå sørger over min gode venninne i disse dager, er altså ordet levetid. Hva bruker vi vår levetid på? Handler den om jaget etter å ha gjort karriere innen fylte tretti, ha x antall barn innen en viss alder og sørge for å ha en best mulig pensjon innen fylte sekstisju? Eller handler den kanskje mer om nuet og om å gjøre det beste ut av hvert øyeblikk? Jeg lener meg mot det siste alternativet. Dette er min levetid og min levetid krysser levetiden til barnet mitt, til moren min, familien min, vennene mine og andre mennesker jeg møter på min vei. Og den medfører et ansvar. Et ansvar for å gjøre godt og bli bedre på å gjøre godt. For andre, men også for meg selv. Jeg skal tenke mindre på alder, på klokka, på penger og på forventninger både til meg selv og andre. For når alt kommer til alt spiller det ingen rolle. Noen dør i mors liv. Noen dør før de har kommet i skolealder. Andre lever til de er langt over hundre. Det var deres levetid og om den var for lang eller for kort, så var det dog en levetid som krysset levetiden til de som fikk lov til å kjenne dem.
Og i denne fasen finnes det et annet ord jeg også synes er vakkert - nemlig ordet ventesorg. Dette ordet dukket for første gang opp i min bevissthet i NRK-serien “Etterglød”, som handler om en mor som til slutt måtte gi tapt mot kreften. Ventesorg er sorgen de pårørende og også den syke selv lever med i påvente av døden.
Et siste ord som har gitt trøst i vanskelige tider er ordet værekraft. Det er et ord min fars fetter Erling har introdusert. Jeg var rammet av sykdom over lengre tid i året som gikk. Jeg kunne ikke jobbe noe særlig, orket ikke å treffe mennesker og var sliten av gjentatte sykdommer over nesten et år. Erling minnet meg på min værekraft. At det å bare eksistere har en egen kraft som går langt utenpå hva man presterer, hvem man omgås og hvor frisk eller synlig man er. Vi innehar alle en værekraft og denne værekraften kommer på en måte også med et ansvar. Et ansvar for å aldri gi opp troen på at vi har en verdi, uansett hvilken forfatning vi måtte befinne oss i.
Slike ord vil jeg fortsette å samle på. Små, enkle ord som rommer selve livet.
Maija Skille
Sanger, sangpedagog og kordirigent
