Som elev på Levanger vgs. på starten av 2000-tallet opplevdes skillet mellom det å gå allmennfag – i dag studiespesialisering – kontra yrkesfag, som to forskjellige verdener.
Vi med nesa i skolebøkene holdt til på vår kant av byen, ved sykehuset og Mo gård, etter hvert i det ærverdige bygget som huset den gamle lærerhøgskolen. Som allmennfagelever strevde vi med avsluttende fag og fordypningsfag, og de mest ambisiøse var opptatt av å sikre seg karakterene som trengtes for å komme inn på prestisjeutdanningene. Det være seg sivilingeniørstudier, medisin eller jus.
Skolehverdagen bestod i hovedsak av å sitte ved pulten i klasserommet, bortsett fra da vi hadde kroppsøving eller skulle bryne oss på et eksperiment i naturfag. Selv var jeg så heldig å gå valgfag media de to siste årene og hadde fem timer i uka med mer kreativt og praktisk arbeid. Vi var stort sett høyt og lavt med et filmkamera når vi ikke så filmklassikere som «Den enfaldige mördaren» og ble truet av læreren “med henging ved daggry” om vi ikke leverte tolkning av filmen til rett tid. For meg var media et herlig avbrekk fra teorien.
Yrkesfagelevene holdt til på motsatt side av sentrum, i mer anonyme og bortgjemte lokaler på Frol. I det daglige så vi lite til hverandre. Muligens kunne det dukke opp noen yrkesfagelever da vi hadde Internasjonal uke, eller ved skolestart. Men ellers levde vi adskilte liv, som i et lokalt skole-apartheid, noe som selvsagt ga gode vekstvilkår for fordommer om “motparten” som hadde valgt en annen vei enn oss.
“Å gå Mekken” var et begrep både i Verdal og Levanger, og det var ikke positivt ladet.
Hva yrkesfagelevene tenkte om oss på allmennfag, det vet jeg ikke. Men jeg kan fortelle at det vi gjorde mye av på allmennfag, var å måle hverandre opp og ned etter hvem som hadde de kuleste klærne. Det var også mange hierarkier, som avgjorde hvor du kunne sitte hen i kantina, og om det vanket ekstra oppmerksomhet fra de eldre elevene på det som ble kalt “terrordager”.
Yrkesfagelevene virket fornøyde over å ikke være i våre sko. Jeg hørte dem snakke varmt om å kunne komme seg raskt ut i arbeidslivet uten studiegjeld. Vi så derimot fram til glade studentdager, og at årene med studielån, i kollektiv og på lesesal ville resultere i en givende og godt betalt jobb. Slik var vårt enkle verdensbilde.
Jeg tenker tilbake på dette fordi jeg nylig har jobbet med et prosjekt hvor lærlinger er i målgruppa. Norsk arbeidsliv skriker nemlig etter dyktige fagfolk, og det er anslått at vi vil mangle 90 000 fagarbeidere innen 2035 – industriarbeidere, håndverkere, helsefagarbeidere, frisører og andre.
Som mange sikkert er kjent med, går en yrkesfagelev først to år på videregående, og er deretter to år ute i bedrift som lærling, før en avsluttende fag- eller svenneprøve.
Statistikken viser at langt færre yrkesfagelever fullfører videregående utdanning enn elever som går studiespesialisering. Mens 90 prosent av sistnevnte kommer i mål, vil 20 prosent færre av yrkesfagelevene, altså bare 70 prosent, fullføre sitt løp. Regjeringen legger nå store penger på bordet for å få flere til å bestå yrkesfagutdanningen. Økt kvalitet i undervisningen på skolen, men også i opplæringen ute i lærebedriftene, pekes på som viktig for at lærlingene skal stå løpet ut.
I samtale med unge mennesker som nylig har vært lærlinger her i Trøndelag har jeg selv blitt oppmerksom på en litt underkommunisert side ved det å være lærling. Nemlig at det kan være fryktelig ensomt.
Når du som 17 eller 18 år gammel må flytte fra hjemstedet for å få lærlingplass i ditt fag, er det klart at det kan bli en tøff overgang å jobbe og bo for seg selv. Kanskje blir du boende på et sted du ikke har noe nettverk fra før av. Mange lærlinger savner da møtesteder og sosiale arenaer. For det finnes ikke noe Samfundet for lærlinger der de kan møtes, drikke øl, gå på konserter, snakke sammen og dele erfaringer. Ei heller en lærlingfestival, eller en lærlingfadderuke.
For å kunne prestere på jobb, er det viktig å ha det bra på fritida. På større arbeidsplasser finnes det ofte flere lærlinger. Her kan lærlingene danne fellesskap rundt lunsjbordet og avtale å gjøre noe sosialt om kveldene. Men ikke alle er like heldige, og kan være den eneste lærlingen på sin arbeidsplass. I dagens digitale verden er det enkelt å finne lærlinger i et område, om noen tar ansvar og får en oversikt og tar rollen som igangsetter. Jeg er ikke i tvil om at kommuner som lager eller tilrettelegger for sosiale tiltak for lærlinger, har mye å vinne. 5 500 lærlinger og lærekandidater holder til bare i Trøndelag. De fortjener et bedre sosialt tilbud. Kanskje kunne næringsforumene i Verdal og Levanger tatt en mer aktiv rolle for å skape trivsel og samhold for denne store gruppen av unge mennesker i lokalsamfunnet? Det kunne også hatt positiv innvirkning på innbyggertallet.
Ikke mange år etter at jeg selv gikk ut dørene på videregående ble yrkesfag og studiespesialiserende samlet på samme “campus” i Levanger. Men yrkesfagelevene er fortsatt ikke med og gir ut russeavis, eller deltar på revyen, meg bekjent.
Kan det være en idé å legge gamle tradisjoner vekk og inkludere mer? Så er det selvsagt opp til enhver om en vil delta.
For det handler om å føle seg inkludert og sett. Og samfunnet trenger at flere lærlinger trives, slik at de står løpet ut og blir fagarbeidere for framtida.
