Geografiske ulikheter preger fortsatt norske ungdommers skjebne på skolebenken. Desto mer sentralt du vokser opp, desto bedre er dine fremtidsutsikter på utdanningsmarkedet.
På oppdrag fra Distriktssenteret analyserte jeg nylig analysert den norske utdanningsstatistikken siden årtusenskiftet. Oppdraget var å belyse utdanning i et sentrum/periferi-perspektiv: Er det forskjeller i utdanningsløpene til by- og distriktsungdommene?
Konklusjonen er rimelig klar. Distriktsungdommene kommer jevnt over dårligere ut enn sine jevnaldrende på utdanningsfeltet. Tendensen er gradvis langs sentrum/periferi-aksen og speiler en geografisk utdanningsgradient: Desto lengre unna storbyene og de regionale sentre man vokser opp, desto lavere er sannsynligheten for å begynne på utdanningsløp, både innen videregående opplæring og i høyere utdanning.
Distriktsungdommene har dessuten lavere fullføringsgrad. De tar jevnt over også mindre prestisjefylte utdanninger, og velger oftere treårige profesjonsutdanninger som ikke minst kvalifiserer dem til distriktenes arbeidsmarked, så som lærer- og sykepleieryrkene.
Er det over og ut for den trønderske jordbæra?
Den gode nyheten er tegn på at betydningen av oppvekststed er svakere enn før. Trolig er det også mindre forskjeller her i Norge enn i andre vestlige land. Noen vil derfor heller fokusere på de mange likhetene som preger utdanningskarrierene til ungdomskullene i distriktene og i de mer sentrale strøkene. Over hele landet fulle de aller fleste videregående opplæring, og stadig flere unge voksne starter og fullfører også høyere utdanningsløp, uansett hvor man vokser opp.
Det norske samfunnet er slik blitt et genuint 'utdanningssamfunn'. I dag er om lag 200 000 unge voksne til enhver tid innrullert på landets høyere læresteder. Forutsetningen for det fleste yrker er lange år på skolebenken, samtidig som man må belage seg på etterutdanning og faglig påfyll gjennom hele livet.
Det er likevel langt frem til de geografiske forskjellene er visket ut i det norske samfunnet, tross flere tiår med sterke politiske slagord om lik rett til utdanning og utjevning av geografiske ulikheter. De politiske verktøyene som Statens lånekasse for utdanning, høyere læresteder utenfor de største byene (som på Nesna, som nå trer ut av asken, om ikke annet for noen år) og andre politiske virkemidler har ikke hatt full effekt, og vil trolig heller aldri kunne viske ut den geografiske utdanningsgradienten.
Hvor du vokser opp langs sentrum/periferi-aksen vil fortsatt prege utdanningskarrierene til fremtidige årskull.
Innherredsungdommene ligger ellers omtrent midt på den 'geografiske ulikhetsgradienten'. Tenåringene som vokser opp på Levanger og Verdal har betydelig lavere sjanse for å ende opp på de lange, prestisjefylte utdanninger enn by-ungdommene. Fremtidens utdanningselite – medisinerne, advokatene, ingeniørene og så videre – rekrutteres fortsatt i størst grad fra urbane strøk.
Verden går fremover: Slik så lokalavisa ut for nøyaktig 50 år siden
Samtidig kommer Innherreds yngste bedre ut en sine jevnaldrende lengre ute i periferien. Ikke minst takket være Levangers lange tradisjoner som høyere lærested – de siste årene endog som vertskap for et universitet – har trolig bidratt til at flere unge søker seg mot lengre utdanningsløp.
Det er uansett ikke geografi som påvirker hvor lenge man havner på skolebenken og hvilke kunnskaper man skaffer seg der. Gjennomgangen av den norske utdanningsmaterialet viser også betydningen av to andre ulikhetsdimensjoner i det norske samfunnet og som lenge er godt belyst i utdanningsforskningen. Den første er kjønn: Tenåringsjentene velger ofte studiespesialisering på videregående, og de unge kvinnene ender oftere opp på høyskoler og universiteter enn mennene, både i bygd og i by.
Den andre faktoren er klasse: Barn av foreldre som har lange utdanninger, og dermed gjerne høyere lønn, har langt større sannsynlighet for selv å ende opp med vitnemål fra videregående skole og senere fra de høyere lærestedene. Også denne effekten går på tvers av geografien.
Det er med andre ord fortsatt et stykke igjen til målsetningen om lik rett til utdanning, både på tvers av sentrum og periferi, men også innad i det innherredske og andre distriktssamfunn.
Johan Fredrik Rye
Professor i sosiologi, NTNU