Jeg innrømmer det glatt, jeg handler ikke rasjonelt når verden står i fare for å gå av hengslene og Gammel-Erik lusker rundt husnova. Jeg blir som en struts som stikker hodet i sanden for å bli usynlig og trygg for mulige farer. Det har ikke vært mangel på globale hendelser de siste åra som underbygger denne selverkjennelsen – korona, krig i Europa, klima i ulage, knapphet på ressurser, arter som forsvinner, og fandens oldemor. Jeg er egentlig en person som har lett for å engasjere meg i store og små spørsmål, men i stedet for å sluke alt av dårlige nyheter så styrer jeg heller unna. Jeg har aldri sett så lite på nyhetene som etter at Putin startet sin «militære operasjon for å av-nazifisere Ukraina». En trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at Putin er stormannsgal og har mistet all kontakt med virkeligheten. Altså en farlig mann med makt. Situasjonen blir ikke bedre av at jeg slår av nyhetssendingene, men jeg gjør det for å beskytte meg selv. Som strutsen. Jeg gjør det fordi jeg blir redd for meg og mine. Og for verdens undergang.

Så da retter jeg oppmerksomheten fra stort og deprimerende til smått og håndterbart. «Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting» som de sier i sangen. Så da gjør jeg det - jeg setter større pris på små hverdagshendelser nå merker jeg. Det kan være et møte med hyggelige mennesker som gir meg positiv energi, det kan være gamle Mira som logrer med halen av glede når hun ser meg, eller det kan være en fin solnedgang eller fullmånen som lyser opp i fjellheimen.

Baksiden er at jeg også lettere kan hisse meg opp over små bagateller. Stundom minner jeg nok om Leif Justers «Sint mann» som hisser seg opp over «Mot normalt!» i værmeldingen. Jeg skal bruke resten av spalteplassen på en slik sak. Jeg er opptatt av miljø og ikke minst naturmangfold. Dagen min er ødelagt hvis jeg kjører til jobb og det ligger et ihjelkjørt og flatt piggsvin midt i vegbanen. Jeg blir trist og lei meg - jeg elsker piggsvin som var så vanlig i oppveksten, men som nå har blitt en sjeldenhet. Jeg forbanner bilistene, «framskrittet» og menneskenes skjødesløse forbruk og rasering av Moder Jord.

En stor sak jeg er opptatt av er plastforurensing. Død hval med magen fylt av plastikk er til å ta og føle på. Men problemet er mye større, hver dag skylles 22 000 tonn plast ut i verdenshavene. Og denne plasten forsvinner ikke. Den slites ned til mindre og mindre partikler, og til slutt blir mikroplastpartiklene så små at fisk og andre organismer i havet tror det er mat. Hvis vi ikke får satt en stopper for dette vil det være mer plast enn fisk i havet i 2050. Derfor har EU innført et forbud mot plastbestikk og plastsugerør. Det er vel bra, og ikke noe å hisse seg opp over? Jovisst, har du prøvd å spise yoghurt eller rislunsj med disse latterlige små erstatningene? Jeg har samlet noen av dem på bildet, og lagt ved en fyrstikk for å vise størrelsen på «redskapen». Den av papp må brettes på en spesiell måte og fungerer helt til skjea går i oppløsning og yoghurten renner ned på haka eller nyskjorta. Og den av tre er så liten at til og med Teskjekjerringa ville ha fått store problemer! Den «beste» varianten kommer i to deler i tre. Artig å pusle og sette sammen, men begredelig som spiseredskap den også. Jeg håper de ikke hugger ned regnskogen for å skaffe nok trevirke til dette misforståtte «miljøtiltaket».

Dette er grønnvasking og redder ikke livet i havet. Intensjonen til EU er god, men når produsentene ikke tar hintet og bare nøyer seg med å erstatte det som er forbudt så er vi like langt. Det er nesten komisk når papp- og tre-redskapen er pakket inn i, hold dere fast, plastikk! Og selve «måltidet» utgjør mindre enn den massive emballasjen av plast (!) som den er pakket inn i!

Det ble mange utropstegn i dette innlegget ser jeg, men sånn går no dagan som sint mann som hisser seg opp over små ting. Men det gjør godt å få lettet litt på trykket. Hvis Putin kommer så skal han få kjenne min vrede, men fram til da får jeg nøye meg med å gestikulere og hisse meg opp over yoghurtredskapen ved kantinebordet. Men egentlig er jeg mer oppgitt over miljøtiltak (stort) som ikke virker, enn yoghurt på haka (smått).

Per Anders Folladal