1974 var mitt siste år på ungdomsskolen. Jeg var allerede som 16 åring opptatt som medlem av det gode langrennsmiljøet i Helgådal IL. Gutten med langt hår og bare 45 kilo på baken, hadde ambisjoner om å bli den nye Harald Grønningen. Selv om jeg manglet en halv meter på lengda, og sikkert like mye i styrke, bar unggutten på denne drømmen.
I februar dette året skjedde det noe som skulle prege hele skimiljøet i mange år. Ski VM i Falun ble det store gjennombruddet for glassfiberskia. Selv om Magne Myrmo tok den siste gullmedaljen på treski på 15 km, var treskia død og begravet. Leitinga etter noen som solgte den nye vidunder skia kom fort - også til Helgådal. Hele denne vinteren bar skigjengen i bygda på en drøm om raskest mulig å få tak i et par glassfiberski.
På høsten i 1974 ble vi bønnhørt. Den legendariske sportsforhandleren i Vuku - Birger Stene - fikk på førjulsvinteren inn et parti med østerrikske ski – Kneissel. Birger Stene var god kompis med Eilif Hagen, som senere satte dype spor etter seg her i bygda, kanskje mest kjent som mannen bak laksetrappa i Granfossen. En kompis av Eilif drev Hagen sport i Oslo. Fra Oslo fikk Birger opp et parti med skiene som vi hadde drømt om helt siden vi så Thomas Magnusson vant 3 mila i Falun i 74 –på Kneisselski.
En kveld denne førjulsvinteren ble alle skiløperne fra Helgådal IL invitert til Stene sport i Vuku. I løpet av denne kvelden ble vi alle eiere av et par nye kneisselski. Ingen av oss - hverken Birger eller løperne - hadde den ringeste peiling på hvor lange de nye skiene skulle være, eller hvilket spenn de skulle ha. Dette var noe helt annet enn de gamle treskiene som vi allerede hadde satt bort lengst inne i kjelleren - de skulle aldri fram igjen. Hvordan glassfiberski skulle smøres hadde vi liten eller ingen kjennskap til. Dette var prøving og feiling på høyeste nivå. Da alle hadde fått sine nye gule og blå stripede ski måtte dette feires. Noe godt i glasset fulgte selvfølgelig med på kjøpet når tusenvis av kroner hadde blitt lagt ned i det fine kasseapparatet til Birger og Karen Stene. Dette var lenge før det var snakk om at en 16 åring ikke kunne drikke alkohol. Jeg hadde jo fått presthanda på hodet våren før, og var nå en voksen mann. SKÅL for de nye skiene!
Det var på den tiden at en gammeldans for hver måned var lagt inn i treningsopplegget. Ikke tror jeg vi tok noen skade av dette som ungdommer. Ikke var vi bare godt fysisk rustet, men vi var nok mye bedre trent psykisk også, enn dagens ungdom. Det skulle mye til for at vi ble krenket av noe.
De nye skiene var helt hårete under. Å gud hvor jeg ventet på snøen høsten 1974. Litt rart å tenke på i dag da jeg nesten gruer meg til den første snøen skal komme. Prepareringen, eller det som vi senere kalte glideren ble gjort hos legendariske Ole Sagvold på Bjørstadhøgda. Han stelte de nye skiene som sin egen baby. Testing ble gjort på hellbrua på senhøsten - der litt snø ble skrapt sammen. Dette så lovende ut – Ole var oppe om nettene og så etter om det snart hadde kommet snø. Ventetiden var lang, men endelig så kom snøen lavende.
Om de nye skiene svarte til de enorme forventningene? Både og vil jeg påstå- det var som om alle bakkene hadde blitt brattere. I nedoverbakkene fungerte de helt fantastisk. For en glid de gav – spesielt på bløt snø. Så var det oppoverbakkene da. Der var de ikke like fantastiske. Vi fikk ikke feste på skiene – de var altfor stive, «det va bakhålt». Da vi kjøpte «kneisslan» som de etter hvert ble kalt, hadde vi stått på dem på golvet inne i butikken. Så hadde Birger dratt et papir under skia for å finne rette stivhet i dem. Jeg som var bare 45 kilo hadde nok fått alt for stive ski. Da jeg strevde som verst med å få feste på «kneisslan» tenkte jeg på Thomas Magnusson. Det var han jeg hadde som min nye helt nå etter som Harald Grønningen hadde lagt opp lenge før disse vidunderskiene hadde kommet. Etter hvert lærte vi oss å smøre disse «plastikkskiene» som treskiforkjemperne kalte dem. Ingen savnet lenger de gamle treskiene innerst i kjelleren. I løpet av vinteren 1975 var de fleste treskiene blitt byttet ut med Østeriske ski som Kneissel og Fischer.
Storhetstiden for skisporten i Helgådal var fra midten av 1970 tallet og et par tiår fremover. Lagets løpere tok godt for seg i de fleste lokale rennene. De fire S-ene var et legendarisk stafettlag som var vanskelig å slå. Stein Sagvold, Sturla Green, Snorre Green «åsså hain Store Per» med etternavn Leirset vant mange stafetter på denne tiden.
Så er det lov å spørre hvor de store skimiljøene er blitt av - ikke bare i Helgådal - men i hele distriktet. Vi har nesten ikke voksne løpere som deltar i renn. Det var tidvis tilløp til kø i lysløypene rundt omkring i alle bygder på 1970-1980 tallet. Borte er klubbrenn med over hundre løpere - borte er også de legendariske gammeldansene som ble avholdt hver måned. Nå har køen flyttet seg fra disse aktivitetene til PC en. Det er der barn og ungdom bruker det meste av tiden. Om dette er bra for den fysiske og psykiske helsen kan vel diskuteres.
Et livslangt forhold til idrett og fysisk aktivitet har gitt meg mange helsemessige goder-selv om jeg ikke ble den nye Grønningen. Det ligger ufattelig mye god folkehelse i fysisk aktivitet.
Ha en riktig god helg- med eller uten fysisk aktivitet.
