I år er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Og uten ham hadde det moderne Levanger ikke blitt til – i alle fall ikke så tidlig som i 1836. Derfor arrangerer Levanger Kristne Råd «Helaften med Hauge» onsdag til uka, åpent for alle. Blant flere innslag er min oppgave å tegne opp det store bildet, samtidig som jeg holder fokus på Levanger og Innherred.
Hans Nielsen Hauge stod frem midt mellom den gamle og den nye tid. På grunn av ham fikk det moderne Norge en skikkelig pang-start rundt år 1800. Dette var en sosial og kulturell gjæringstid, hvor nasjonale ideer og folkelige strømninger fikk det gamle eneveldets samfunnssystem til å knake i sammenføyningene. Norge ble grundig forandret.
Hvem var så denne Hauge? Jo, en bondesønn fra bygda, uten annen utdanning enn en nødtørftig folkeskole. Ingenting annet. Men som 25-åring opplevde han et kall til å bli både predikant, industrigründer, folkevekker og samfunnsreformator. Feminist og revolusjonær, kunne man også kalt ham, for i bevegelsen hans var det ikke forskjell på kvinner og menn – ei heller fattig og rik. Det hele kunne ligne en marxistisk «kommune». Hauge var belest, men ustudert. Han var ingen autorisert teolog, og tok sterk avstand fra embedsmennene. Han forkynte derimot en moderne kristendom som skulle skape et nytt Norge.
Den haugianske bevegelse var en vekkelsesbevegelse, både religiøst og politisk. Den ville vekke den enkelte opp fra død gammeltro – ortodoksi – til nytt, åndelig liv. Men Hauge passet på at det ikke endte opp i følelsesladet religiøsitet og svermeri. «Åndelige ting» var aldri tilstrekkelig for ham, troen måtte også være handlings- og samfunnsorientert. «En tro uten gjerninger er en død tro», står det i Skriften.
Hauges folkebevegelse revolusjonerte Norge. Dette gjelder i høyeste grad også for Levanger og den søndre delen av Innherred. Selv om det var Kongen som formelt bestemte, var nok haugianismen den egentlige drivkraften bak grunnleggelsen av det moderne Levanger. Byen fikk status som «kjøpstad» allerede i 1836, det betyr en ordentlig by med alle privilegier. Dette til forskjell fra for eksempel Steinkjer, som fikk sin status først i 1857, og da kun som et «ladested» – altså et lite handelssted. Og hva er forskjellen på Levanger og Steinkjer? Jo, haugianerne. De var på Levanger og sørover til Trondheim, men ikke lenger inn i fjorden.
Hauges viktigste periode var fra 1796 til 1804, og etter det vokste bevegelsen raskt og ukontrollert. Den neste generasjonen med haugianere organiserte seg derimot på en ny måte. Dette skjedde i løpet av 1820-1830-tallet. Der de hadde gjennomslag i samfunnet, organiserte de også byene og bygdene på sin måte. Sogneprest Arentz på Alstadhaug var haugianer, og i denne perioden grunnla han Sykehuset Levanger, Skogn og Levanger sparebank, forsikringsselskap, skog- og bygdeutvikling og mye mer – i tillegg til misjonsforeninger og bibelselskap. Andre av samme generasjon fylte opp middelalderens Levanger med nye og moderne handelshus. Enda en generasjon senere bestemte politikerne seg for å etablere Levanger Lærerhøgskole – på grunn av «byens gode moral». Og på Steinkjer? Der skjedde det ingenting. Der ble det hverken Sykehus, handel eller Høgskole. Fordi de ikke hadde haugianere.
Hans Nielsen Hauge forandret Norge mer enn noen annen etter Olav den Hellige. Det har ikke vært større overgang fra et århundre til et annet i Norges-historien, enn fra 1700-tallet til 1800-tallet. Den beste beskrivelsen på dette er «revolusjon». Den norske revolusjonen. Og hva var det den revolusjonære Hauge egentlig gjorde? Hvis vi skal formulere det i én setning? Jo, han oppdaget at mennesket er et individ. Han skjønte at hvert enkelt menneske er seg selv, unikt, at hver enkelt betyr noe. Nøyaktig dette er kjernen i den norske revolusjonen: Mennesket er et individ, som både kan og skal sørge for seg og sine. Vi i dag synes kanskje dette er noe selvfølgelig. Men da må vi prøve å tenke oss 250 år tilbake. Til i 1771, da altså Hans Nielsen Hauge ble født. Da fantes ikke individet annet enn heime i stua, og knapt nok der. I 1771 er vi på høydepunktet i enevoldstiden. Kongen har all makt, og den makta har han fått fra Gud. Slik har det for øvrig vært i uminnelige tider. Kongen bestemmer, for det har Gud bestemt. For å gjøre en lang historie kort, så hadde det vært slik helt siden 1. juledag i år 800, da Karl den store ble kronet til Europas keiser. For vår egen del her i Norge er det 3. august 1031 som er milepælen – da kong Olav Haraldsson ble til «Rex Perpetuus Norvegicae» - Norges evige konge. Og alle senere norske konger fikk landet i «len» av den evige og hellige Olav.
Når Hauge blir født er altså Kongen og Keiseren er innsatt av Gud selv, og det kongen bestemmer, det er Guds vilje. Dette gjelder på absolutt alle områder i livet. Enkeltmennesket har ingen mening, ingen betydning. Kongen har flere måter å utøve makten sin i samfunnet. Kongen preger mynt og styret over finansene. Kongen fører krig når det er nødvendig. Kongen bestemmer hvilke lover landet skal ha, og han bestemmer også hvem som dømme, hvem som skal skrive ut skatt – og så videre. Og aller viktigst er kirken. For mer enn noen annen er kirken kongens forlengede arm ut i samfunnet og sørger for at folket får det kongen mener de behøver. Et godt eksempel er i 1736, når kongen av ulike årsaker hadde fått det for seg at folket må lære seg å lese. Norge var i en økonomisk oppgangstid og det var om å gjøre at folket fikk økt sin kompetanse. Derfor innføres skolen og konfirmasjonen, der konfirmasjonen rett og slett er eksamen. Grunnskoleeksamen.
Hva folk måtte mene om denne måten å styre samfunnet på, betydde null og ingenting. Ingen ble spurt om det. Og ingen mente noe om det. Individet, enkeltmennesket, finnes rett og slett ikke. Sånn hadde det vært bestandig, og slik skulle det være bestandig.
Med dette som bakgrunn forstår vi bedre hvor revolusjonerende Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse i Østfold i april 1796 var, nemlig at han opplever Gud tale til ham direkte. Til ham som enkeltperson, uten å gå omveien rundt kongen og prestene. Slik får han et grunnleggende nytt syn på hele tilværelsen. Når Gud taler direkte til den enkelte, faller Kongens makt og hele samfunnsordenen. Bak plogen på kornåkeren i Østfold fødes det myndige mennesket. Individet som tar ansvar for seg selv og sine. Troen som fødes i den enkeltes hjerte, står over trosbekjennelsene fra folkeskolen og konfirmasjonens overhøring. Og på samme måte som Kongen bestemte over alle de ulike områdene i livet, og ikke bare det religiøse, så skjønner Hauge at også den nye måten å tro på handler om absolutt alle delene i menneskelivet. Det myndiggjorte enkeltmennesket, individet, skal nå ta ansvar for alle områdene i sitt eget liv.
Men en ting er jeg sikker på. At vi må fylle begrepet «norsk» med et inkluderende innhold.
Vi i dag misforstår som regel Hauges omvendelse og kategoriserer det som noe rent religiøst eller åndelig. Men det er så mye mer. Religion og det åndelige er i april 1796 ikke en avgrenset sektor i samfunnet eller hos den enkelte, nei, det er selve grunnmuren som alt annet bygger på. For oss i dag er en religiøs opplevelse på linje med for eksempel en kulturell opplevelse som et kinobesøk eller en konsert. Vi snakker om «Kirke og kultur» i samme åndedrag, som en sektor av samfunnet eller eventuelt som en enkelt bit i et stort bilde. Derfor misforstår vi også fort det som skjedde med Hauge – og det som etter hvert skjedde med store deler av Norges befolkning.
Resultatene av Hauges forkynnelse lot ikke vente lenge på seg. Han forsørger seg selv fra dag én. Han er ingen tiggermunk, han spør aldri etter almisser og tar ikke honorar. Han arbeider. Først med kroppsarbeid, men temmelig snart også som gründer. Det aller enkleste er strikkingen, for Hauge strikket alltid mens han gikk. Garn blir til klesplagg og arbeidet utløser en større pengesum enn den man behøvde for å kjøpe garnet. Og her finner vi kimen til både spinnerifabrikker og handelsvirksomhet – både i Åsen og Levanger. Der Hauge gikk, der grodde det etter hvert godt med begge deler. Når Hauge ikke gikk på føttene, seilte han med båt. Og det man kan gjøre da, er å fiske. Hva trenger man da i tillegg til båt og garn? Jo, salt. Helt avgjørende for å få penger av fisk, er salt. Altså startes det saltkokeri over hele Norge, også på Innherred. Eksemplene er mange på hvordan samfunnet forandrer seg i Hauges fotspor. Det er en direkte årsakssammenheng mellom åndelig omvendelse på den ene siden, og gründer-virksomhet og samfunnsbygging på den andre.
Dét er hovedpoenget mitt her, og på «Helaften med Hauge» i uka som kommer.
Idar Kjølsvik
Professor, Nord universitet