Er du lykkelig? Dette spørsmålet fikk jeg fra en bekjent her om dagen, helt ute av det blå. Jeg er god til å vise følelser, tårene kan trille bare jeg ser en banal familiefilm på tv eller når noen presterer godt i «Stjernekamp». Den mest forslitte replikken fra tv-sofaen i heimen er antakelig når jeg må tørke en tåre, mens jeg halvveis bebreidende sier at «Det er forferdelig tørr luft her!» Jeg spretter også rundt som en gal i stua ved store sportsprestasjoner. Det var nok like før kvitfrakkene kom og henta meg og en sportsinteressert kompis da Northug vant femmila i Falun for noen år siden.

Det sies også at jeg har Nord-Europas tydeligste kroppsspråk – hvis det blir mye dilldall og svada så er det få som er i tvil om hva jeg mener, selv om jeg er taus som graven. Derimot å snakke om følelser, det er jeg ikke vant med eller særlig god til. Men etter litt fomling innledningsvis så kom det endelig et svar fra meg. «Ja, jeg er lykkelig».

Jeg skulle antakelig ha stoppa der, men plutselig datt «Stort sett» ut av munnen min. Dette ga selvfølgelig næring til oppfølgingsspørsmål fra min bekjent, og til slutt måtte jeg vri meg unna med å si at lykke er et stort ord og at jeg hadde behov for å sove på saken.

Per Anders Folladal er fast spaltist i Innherred.

Så nå har jeg fundert på dette store spørsmålet. I det store bildet så er vi alle svinheldige som bor i Norge, landet som flyter over av melk og honning og som flere ganger har blitt kåret til verdens beste land å bo i. De aller fleste av oss slipper å tenke på om det er nok mat på bordet til barna våre, eller være kronisk engstelige for Døden som kan lure bak hver busk. Vi plasker rundt på toppen av Maslows behovspyramide i en vedvarende jakt etter anerkjennelse, selvrealisering og lykke. Men vi blir jo ikke uten videre lykkelige av den grunn. Stadig flere sliter med den mentale helsa i Norge – særlig blant de unge. Så «lykke» må være noe annet enn å nyte utsikten fra toppen av behovspyramiden. Jeg har heldigvis aldri vært særlig eiesyk eller opptatt av materielle ting. Jeg følte riktignok et snev av lykke da jeg fikk min første moped, eller da jeg etablerte meg med flokken min i vår første heim. Men flere ting skaper bare flere bekymringer er min erfaring - lykke er det definitivt ikke.

«Løkka i livet, det e i arbe det e lagt» synger Hans Rotmo. Det stemmer for min del. Det er vanskelig å være helt lykkelig hvis man ikke har en jobb som man trives i og som føles meningsfull. Ikke minst så er det ofte i jobbsammenheng at man treffer de hyggelige og inspirerende folka. Og hvis man i tillegg er så heldig at man har funnet en artig hobby, da ligger mye til rette - for eksempel teater som har blitt min hovedbeskjeftigelse på fritiden. Teater er en arena med masse folk som gir energi og glede. Forresten en litt merkelig aktivitet for en tidvis innadvendt og tankefull fyr, som meg.

Full pott på lykkeindeksen så langt altså. Men hva er egentlig lykke? «Lykke er en opplevd emosjonell tilstand med svært positive kjennetegn» står det å lese i Store norske leksikon. Dette blir for vidløftig for meg. Men den gamle sangen gir mening: «Når aldri du unner deg rast eller ro, kan ingen ting vokse og intet gro. Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting».

Det er i sannhet mye visdom i denne teksten, lykken ligger ofte like framfor nesa vår. Kortreist lykke er mest bærekraftig, men ofte ser vi den ikke fordi vi konstant går med langsynet på. Når flokken er samlet, da er jeg lykkelig. Som for eksempel når Sølvguttene synger julen inn og vi alle har satt oss til bords og lar julefreden synke inn. Så langt har mitt tankespinn rundt lykke handlet om folk som jeg omgås eller har rundt meg. Men lykkefølelsen kan like gjerne komme når jeg er helt alene i sjølvalgt ensomhet – mens jeg leser ei god bok eller opplever en perfekt fullmåne i 12 minus på fjellet sammen med hunden min Mira.

Bare fryd og gammen så langt. Men heller ikke jeg er konstant lykkelig, så jeg har tenkt en del på når jeg ikke er det. I det store bildet så kan håpløsheten ta overhånd hvis jeg tillater meg å tenke for mye og for lenge. Det er deprimerende å tenke på alt fra tap av naturmangfold, krig og elendighet, eller det tiltagende antallet gærninger som har tilgang til atomknappen. Og jeg kan bli i overkant nostalgisk når jeg sitter for meg sjøl og tenker over livets gang, selv om jeg liker å minnes det som har vært.

Men noen ganger kan nostalgien ta overhånd, og jeg får en klump i magen av savn etter dem som har gått bort, eller de som har forlatt redet for å skape sin egen heim. Eller tanken på forspilte muligheter som aldri kommer tilbake.

Savn er en fin følelse, men ikke i for store mengder. Jeg lytter mye til musikk, og blues er en av favorittene. Blues er tristhet og melankoli satt i system, og noen ganger føler jeg meg mer melankolsk enn Jan Eggum og Leonard Cohen til sammen. Jeg synes ikke noe om kjærlighetsballader med lykkelig slutt, det som griper meg er tekster som handler om dem som aldri fikk hverandre.

Når melankolien noen ganger tar overhånd kan jeg føle på et blaff av ensomhet. Og noen ganger, når kjemien er dårlig i hodet og kroppen, kan jeg rett og slett bli lei av meg sjøl. Men heldigvis, verken tilløp til sjølforakt, nostalgi eller melankoli biter seg fast som en kronisk tilstand. Et hyggelig møte med folk jeg er glad i, en klem fra noen i flokken - eller bare den varme snuten og den logrende halen til Mira – er mer enn nok til at et snev av tungsinn slipper taket.

Så etter å ha tenkt nøye gjennom spørsmålet fra min bekjent om jeg er lykkelig, er jeg endelig klar til å gi et fullstendig svar: «Ja. Stort sett.»

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo