Hvem skal innherredsbyene være for? Spørsmålet er høyaktuelt å stille seg med denne vårens og tidligsommerens debatt på Innherred.

Krangler og diskusjoner om utvikling av Levanger sentrum og Verdal sentrum er tilbakevendende tema og godt stoff for mediespaltene. Spesielt når det i miksen er mange ulike interesser. For hvor lang skal gågata i Håkon den godes gate i Levanger være? Og skal det fortsatt være mulig å parkere gratis i Levangers bykjerne, eller skal det koste én krone første time? Hvordan skal døde områder i sentrum av Verdal få nytt liv? Og, ja, det er flott med gratis parkering på Øra, men vi skulle gjerne hatt en pub hvor vi kan drikke øl, tørster verdalingene når kommunen inviterer på nok et idémøte.

Etter mitt syn er vinglingen aller mest et bevis på en det som er en mangel både i Levanger og Verdal, nemlig en godt forankret strategi og visjon for hvert steds sentrum, skriver ukens spaltist.

Romaner har blitt skrevet om mindre.

Hva kjennetegner levende byer? I en tidligere spalte har jeg vist til hva førsteamanuensis ved Norges miljø-og biovitenskapelige universitet (NMBU) og ekspert på byplanlegging, Erling Dokk Holm, har sagt om akkurat det. Han slår fast at det er møtene som er byens grunnleggende funksjon. «Når byen er tom, er den ikke by mer», skriver Holm og viser til hva som skjedde under koronapandemien. Byene var tømt for folk. De lå øde.

I Levanger og Verdal står bygatene tidvis tomme, også på tidspunkt hvor vi hadde ønsket mer liv. Fine parker og bygårder blir som filmkulisser, ventende på at noe skal skje. Men når det er martna, 17. mai og ulike kulturarrangementer, fylles byen med folk og kommer til rett som møteplass. Den lever.

Og det er her jeg savner at lokalpolitikerne i Levanger og Verdal kunne løftet blikket: Hva skal sentrum være utenom de store begivenhetene?

Det er, som nevnt, mange ulike interesser å ta hensyn til og veie opp mot hverandre. Men hvilke skal veie tyngst? Hvem skal innherredsbyene være for?

Er det bilistene, eller de gående? Er det de handelsdrivende som har åpent deler av døgnet, men som har stengt på kveld og i helger? Mange av dem har vært der i mannsaldre og er viktige for å dra folk til sentrum. Eller er det folkene som bor i bygårdene og har byrommet som sitt nabolag? De vil sikkert ha litt fred om kvelden. Er det kanskje boligutviklerne som vil rive ned gamle og slitte bygg, for å bygge større? Uten utvikling og fornyelse så forfaller jo byen. Så har vi turistene som kjører inn til sentrum om sommeren og klager på at det ikke er noen åpne kafeer, det er jo heller ikke god reklame for byen, er det disse vi må tenke på?

Heldigvis har de fleste aktørene det samme målet, en mer attraktiv by. Vi ønsker oss møtesteder og varme kassaapparater. Lyder av barn som ler, bestikk og glass som klirrer på uteserveringer, musikk og stemmer fra arrangement som fyller gater, hoder og hjerter. Alt som er med på å skape bolyst, dette noe forslitte begrepet som hvis offentlig sektor hadde måttet betalt royalties for bruken av det, så ville ordboka ledd hele veien til banken. Et bedre ord er da trivsel, noe nordmenn og spesielt vi trøndere lettere kan fylle med innhold. Levanger har til og med et «slagord» som spiller på det, «Triveligst i Trøndelag».

Førsteamanuensis Harpa Stefansdottir ved Institutt for by- og regionplanlegging ved NMBU er inne på noe av det samme. Hun skriver at «atmosfære er byrommets missing link».

«Mange har klødd seg i hodet når de skal prøve å forklare hvorfor byrom som torg, kollektivknutepunkter, parker og handlegater ikke alltid blir den suksessen man hadde håpet. Man har brukt masse penger på stilige materialer og bygget praktfulle uterom, men allikevel blir de ikke så tiltrekkende som man hadde planlagt. Hva kan ha skjedd? En empirisk studie vi gjennomførte i Oslo og Stavanger tyder på at deler av årsaken til dette kan være fordi utbyggerne ikke har vært oppmerksomme på hvordan atmosfæren som skapes på stedet oppleves», skriver Stefansdottir.

Det hjelper altså ikke med gågate eller et flott torg hvis folk ikke trives der.

Etter litt fram og tilbake om gågata i Levanger, har politikerne, iallfall når dette skrives, endt opp med en oppstykket gågate i sommer, skriver ukens spaltist.

Etter litt fram og tilbake om gågata i Levanger, har politikerne, iallfall når dette skrives, endt opp med en oppstykket gågate i sommer. Jeg er enig med de næringsdrivende i Levanger at deres stemme er viktig når beslutninger skal tas, og at kommunen selv må bidra til aktivitet om de skal stenge ei gate for biltrafikk.

Samtidig er politikerne valgt for å stake ut en kurs. Prøveprosjekter og periode- og klattvise gågater er forvirrende, til og med for de fastboende. Med 100 meter fra rådhuset til det fleste av byens forretninger, må det være mulig å snakke sammen.

Etter mitt syn er vinglingen aller mest et bevis på en det som er en mangel både i Levanger og Verdal, nemlig en godt forankret strategi og visjon for hvert steds sentrum. Kall det gjerne sentrumspolitikk.

Jo, det finnes sentrumsplaner. Og for den som vil fordype seg i detaljer, prognoser og lovverk, er det bare å lese de gjeldende sentrumsplanene til Verdal og Levanger. Det jeg savner, er en strategisk plan og engasjerte lokalpolitikere som sier noe om hvordan byen skal vokse. Hvordan skal byrommet brukes? Hvem skal det være for? Hvordan kan byen sørge for økt tilflytting til kommunene?

I dette bildet er en gågate, eller en pub for den saks skyld, mindre viktig.

​Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire viser til at byutvikling er makt. Derfor må det være for alle. De bruker benevnelsen det «demokratiske byrommet»:

«Offentlige byrom har bestandig vært viktige arenaer i demokratiske samfunn. Her foregår meningsutvekslinger, demonstrasjoner, aksjoner, taler og andre former for symbolske handlinger», skriver de.

Så kanskje er det på tide at noen tar til gatene i Levanger og Verdal, nettopp for å skape mer liv i gatene?