Nå er det to år siden første gang vi fikk høre om viruset i den kinesiske millionbyen Wuhan som hadde potensiale til å utvikle seg til en verdensomspennende pandemi.

12.mars 2020 ble det trukket i nødbremsen i Norge og det ble innført gjennomgripende tiltak i form av nedstenging av samfunnet som vi aldri før har sett maken til. Mange bransjer ble lagt brakk, folk mistet levebrødet, mens noen var så heldige (tross alt) at de ble jagd hjem til kjellerstua med full betaling.

Tre kjente fjes gjennom pandemien. Camilla Stoltenberg, Bjørn Guldvog og Bent Høie på skjermen bak. Myndighetspersonene har gjort en god og solid jobb, men nå er det på tide å overlate ansvaret til den enkelte, mener dagens spaltist. Foto: Lise Åserud / NTB

Vi skulle gjennomføre tidenes dugnad for å beskytte de eldste og de mange med underliggende sykdommer.

Vi skjønte alvoret, og nesten alle stilte opp. Unntaket var noen få konspirasjonsteoretikere og noen religiøse sekter og politiske fabulister, men disse var klart i mindretall i Norge.

Også jeg skjønte alvoret. Jeg har alltid ment at stormløpet mot 10 milliarder mennesker på vår utarmede planet snart vil få seg en alvorlig knekk. Akkurat som når harepesten herjer når harebestanden tid om annen blir for stor, så får vi før eller siden en pandemi som tar menneskebestanden ned mot et mer bærekraftig nivå. Noen vil si at dette er pessimisme, jeg kaller det realisme.

Nå er vi så heldige at vi lever i et land som snart er gjennomvaksinert både to og tre ganger. Den beste nyheten heter imidlertid Omikron, først kjent som den sørafrikanske varianten. Omikron sprer seg som ild i tørt gress, men sykdomsforløpet er relativt mildt.

Gitt dette faktum synes jeg det går utrolig treigt med å få åpnet opp gjennom å kutte ut de utdaterte restriksjonene som langsomt kveler landet. Epidemiolog og vaksineekspert Shabir Madhi (Sør-Afrikas Nakstad) sier rett ut at det er utrolig at land som Norge så lett avfeier de gode nyhetene fra Sør-Afrika med alskens forklaringer på hvorfor erfaringene ikke kan overføres til oss, som at vi har en eldre befolkning og har vinter og greier.

Det er på bakgrunn av ting som dette at jeg er i ferd med å miste både tålmodigheten og trua på myndighetenes skiftende strategier og begrunnelser, og stadig oftere tenker jeg «Charter-Svein - here I come!» Han fikk som kjent så hatten passa da han demonstrerte mot de gjennomgripende tiltakene i april i fjor.

«Det er ikke det at jeg ikke mener det er et alvorlig virus, men det er handlingene rundt det, og restriksjonene. Det har plutselig blitt noe vanvittig annerledes enn tidligere ting. Det er veldig mye frykt.» sa Svein Østvik den gang.

Det var dårlig timing å demonstrere da, men nå synes jeg jaggu det er på tide å protestere.

Myndighetenes tiltak og dugnaden i første fase var forståelig, de ble opplevd som «forholdsmessige» målt opp mot risiko og mulige konsekvenser. Det er et uggent virus, og den norske strategien var opplagt bedre enn svenskenes, der gamle og syke døde i hopetall.

Men etter dette synes jeg de skiftende mål og begrunnelser mer og mer ligner på den klassiske skytterøvelsen «Løpende villsvin» der Tor Heiestad ble OL-mester i 1988. Det har vært restriksjoner i påvente av vaksinering 1 og 2, og når det var gjort måtte vi vente på dose 3.

Så var det frykt for å sprenge kapasiteten på sykehusene som var hovedbegrunnelsen. Etter det har jeg hørt at både beskyttelse av barn og unge og frykt for galopperende sykefravær har blitt brukt som påskudd.

I en normalt influensasesong går rundt 900 gode liv tapt, uten at vi stenger ned landet av den grunn. I influensasesongen 2015/16 døde faktisk så mange som 1700.

Den nye normalen ser ut til å være en slags føre-var-logikk, som ikke lenger oppleves som «forholdsmessig» målt opp mot økonomiske konsekvenser og tap av livskvalitet. Derfor var det befriende å lese et innlegg fra legene Trude Basso og Eli-Anne Emblem Skaug for et par uker siden der de sa at «Etter to år med stadig påfyll for helseangsten, er det på tide å senke skuldrene og begynne å forholde seg til covid-19 som en av mange andre infeksjonssykdommer vi må leve med. Det er tid for å be om tillit til at den store majoriteten av befolkningen besitter en god porsjon sunn fornuft.»

På dette svarer FHI at de frykter at mange personer da vil få langtidsplager av korona samtidig som smitten stiger ukontrollert. St. Olav-overlege Trude Basso stiller seg undrende til dette svaret og sier at «De henter jo bare opp nye ting å være bekymret for. Jeg ser ingen grunn til å påføre folk bekymringer som sannsynligvis ikke blir en realitet og der sannsynligheten er den samme om man blir smittet nå eller i mai.»

Jeg er bekymret. Ikke først og fremst for viruset og egen helse. Jeg er alvorlig bekymret for at tillitten til myndighetene svekkes.

Ingen land i verden har så høy tillit til myndighetene som i Norge. Dette er unikt og ekstremt verdifullt, her stormer vi ikke kongressen eller setter fyr på biler i protest. Jeg mistenker ikke myndighetene for å tilrive seg makt, alle tiltak bunner i gode intensjoner.

Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Jeg er bekymret for økonomien. Vi blir vant til at det bare er å øse ut av statens Sareptas krukke for å bøte på manglende verdiskaping. Jeg er bekymret for arbeidsfolk som mister jobben eller som ser livsverket sitt gå opp i røyk. Jeg er bekymret for produktiviteten. Tror vi virkelig at hjemmekontor er minst like effektivt som å møte kolleger og kunder ansikt til ansikt? Jeg er bekymret for at landet stopper opp som følge av sykefravær drevet av restriksjoner og angst. Jeg er bekymret for skoleelever og studenter som mister undervisning, ikke får tatt eksamen, og som mister den unike sosiale arenaen som skolen er. Jeg er bekymret for frivilligheten og fritidstilbudene knyttet til idrett og kultur, og andre arenaer og møteplasser som smuldrer bort.

Viruset er uforutsigbart og kan når som helst slå tilbake med negative overraskelser. Men vi kan ikke la sykehus stå halvtomme og nekte folk arbeid eller skole, bare fordi situasjonen kan bli jævlig.

Nå erkjenner imidlertid FHI at «tiltakene kanskje gir større belastning enn sykdommen», og regjeringen har varslet lettelser til uka – dette gir grunnlag for betinget optimisme.

Det er på tide, vi har ikke en dag til å miste! Jeg har en underliggende sykdom, og sånn sett er mange av de gjennomgripende tiltakene innført for å beskytte sånne som meg. Det er jeg svært takknemlig for. Men fra nå av ønsker jeg å ta ansvaret selv.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og leder Proneo