Midt i helgas MGP-rus kom den snikende på. Den var ikke lett å oppdage mellom alle kjendisoppslagene på nettavisene, men den skar seg likevel fram mellom implantatrumper og botoxkyss. Jeg snakker om Den russiske fare. Få dager senere sitter vi lamslått tilbake. Kan det virkelig være sant? Så onde kan ikke mennesker være?
Vi har ennå mye igjen å lære.
Jeg lette faktisk ganske nøye i nettavisene på lørdag. Jeg hadde så lyst til å finne ut litt mer om det som skjer i Ukraina. Et eller annet sa meg at dette bør jeg vite mer om, og det fort, hvis ikke står jeg i fare for å bli en uvitende stakkar som ikke forstår hvorfor en større krig bryter ut ikke langt fra vår egen bakgård. Akkurat som mange sto der måpende og uforberedt den 9. april 1940, kan jeg bli en av dem som sitter der lamslått kunnskapsløs den dagen russiske bombefly passerer over Værnes.
Snødronninga
Da jeg kom på jobb på mandag, utbasunerte jeg følgende til mine kolleger på Filmfabrikken i Levanger:
– Det er mulig jeg begynner å bli en aldrende, sint kjerring, men jeg fikser ikke denne realityverden vi lever i lenger! Det finnes jo snart ikke en nettavis som fokuserer noe annet enn kjendiser i klein dressur! Vi drukner i det ene konstruerte og meningsløse dramaet etter det andre. Tenk om det blir tredje verdenskrig akkurat nå? Hvor mange vil egentlig få det med seg før det er for sent? Er det ikke egentlig ganske krise om det skulle falle bomber i Nordsjøen mens vi er opptatt med en eller annen ny trend på TikTok?
Det var en real utblåsning. Men jeg kjente at jeg mente hvert eneste ord. Vi trenger å ta oss sammen. Vi trenger å fokusere på andre ting enn rumpa til Sofie Elise. Jeg vil ikke at mine barn skal bli offer for mediestrategier fra manipulerende og farlige verdensledere. Jeg vil ikke at de skal bli av dem som faktisk tror på konspirasjonsteorier fra slike som Trump og Putin. Da trengs kunnskap før det er for sent.
«Dette har jeg et svært problematisk forhold til. Jeg utstår dem ikke, rett og slett.»
Når disse linjer skrives, sitter jeg i ei hotellseng på Oppdal. Endelig skulle vi unne oss noen dager i skibakken etter at restriksjonene hadde opphørt. Endelig skulle vi alle få puste fritt, senke skuldrene og leve litt mer normalt. Trodde vi.
På få timer har denne frihetsfølelsen blitt avløst av en økende angst for noe som ingen av oss hadde trodd ville kunne skje i umiddelbar framtid: et stort militært angrep i Europa hvor Norge som Nato-medlem raskt vil kunne få en aktiv rolle. Når jeg skriver dette, aner jeg ikke hvordan verden vil se ut i morgen. Det kjenner jeg at gir meg kuldegysninger nedover ryggraden.
Det er mulig dette er en krig som «bare» vil ta liv i Ukraina og Russland. Det er ille nok i seg selv. Men jeg kjenner også på en reell angst for at denne krigen vil nå lenger. En angst for at vi er på vei inn i en ny æra der triggerhappye narsissister får lov å styre over militærkrefter verdenssamfunnet ikke kommer til å tåle om de for alvor blir tatt i bruk. I disse minutt står ukrainske soldater, med livet som innsats, og forsøker å forsvare atomreaktoren i Tsjernobyl fra invaderende russiske tanks. Vi har sett det før, og vi har også opplevd det på kroppen – Tsjernobyl er bare ei tung regnsky unna.
Dette gjelder oss alle sammen. Da gjelder det å bry seg. Før brannen blir enda større.
Marte Hallem
regissør og manusforfatter
Den godt innflytta verdalingen tenker på sin bestemor
Dagen før invasjonen i Ukraina var det gudstjeneste i det russisk-ortodokse kapellet på Stiklestad - dette sier patriarken i Moskva