Da jeg vokste opp, det er ikke så lenge siden, så hadde folk et omtrentlig forhold til tid. Det var ikke alle forunt å ha egen klokke, og hvis jeg spurte far eller farfar under slåttonna hva klokka var, så kunne jeg få svaret «Skikkelig fem». Dette kunne bety alt fra kvart på fem til kvart over. Vi lot oss ikke stresse av en så liten presisjon, vi visste at økta uansett nærmet seg slutten. Denne herlige, nesten sydlandske omtrentligheten på tid, tok slutt tidlig på 70-tallet for min del. Da var det en i klassen som fikk kvartsur som ble automatisk trukket opp ved hjelp av bevegelsesenergi. Sekundviseren beveget seg presist og nøyaktig ett sekund av gangen. Da ble det brått slutt på tidsangivelser som «fem-tida» eller «skikkelig fem», nå var det tre minutter og femten sekunder over fem. Vi gutta var misunnelige på Ketil som hadde fått slikt et teknisk vidunder.

Apropos bevegelsesenergi, vi hadde en kommunearbeider i bøgda som ofte ble observert med standardutrustningen jernrive og rundspade. Han var av den særdeles rolige typen som ikke nødvendigvis sala på og rei den samme dagen, så det var relativt sjelden å observere verktøyet i bruk. Men vi tenkte vel at det alltids er et høl som skal graves opp eller fylles igjen. Han fikk slikt et kvartsur, men det stoppet allerede på dag to og kom visstnok aldri skikkelig i gang igjen. Det ble forresten sagt at den samme kommunearbeideren hadde forbud mot å bruke tresko på arbeid, de var redde for at han kunne slå rot. Men det skal han ha, med tiden til hjelp fikk han jobben gjort – det var mindre høl i vegen da enn det er nå.

I dag er tid og tidspunkt altoverstyrende i livene våre i den vestlige verden. Men det er bare 150 år siden (tiden er som kjent relativ) at klokka for alvor tok over styringa. Da ble den Transamerikanske Jernbanen bygd på tvers av hele Nord-Amerika. Her gikk det tog i begge retninger, og det var bare ved enkelte stasjoner at det var to spor slik at togene kunne krysse. Da måtte man lage og følge strenge tidstabeller for å unngå katastrofale sammenstøt. Før den tid var det årstid, vær og gjøremål som styrte hverdagen vår. Var man fisker så var det mengden av sild i fjorden som styrte arbeidsdagen, ikke klokka. Det finnes fortsatt folk og kulturer som lever på denne måten, og jeg tror at de på mange måter lever bedre liv enn oss som traver rundt i hamsterhjulet.

I helsevesenet har vi i vårt vidsyn innført Stoppeklokkeomsorg. Dette betyr at hver bruker får sine tilmålte minutter før hjemmehjelpa eller hjemmesykepleieren må haste videre. Bak byråkratordet bruker skjuler det seg en skrøpelig dame eller en fortumlet og ensom mann – i praksis hvem som helst når høsten kommer. Det er skammelig og trist at det er klokka og ikke behovet for hjelp som styrer arbeidsdagen. Jeg har arbeidet ett år i hjemmesykepleien sjøl som Ambulerende vaktmester, men det var før stoppeklokkeregimet ble innført. Oppgaven var å hjelpe eldre hjemmeboende som ikke lenger så seg råd for å ordne ved, reparere utette vinduer, eller fikse en lekk kran – kort sagt praktiske gjøremål slik at de kunne bo lengre i sine egne hjem. Jeg oppdaga fort at mange nærmest fant på oppgaver for å få meg dit, det de egentlig ønska var selskap og noen å snakke med. Jeg har tatt meg tid til å prate og jeg har drukket på bøttevis med kaffe og spist uhorvelige mengder med fattigmann og smultring. Uten at jeg har hatt dårlig samvittighet av den grunn. Jeg lærte masse - det sies at du bør lytte til råd fra eldre mennesker. Ikke nødvendigvis fordi de alltid har rett, men fordi de har mer erfaring med å ta feil valg. Det kunne for øvrig gå litt surr i tittelbruken hos enkelte, ei eldre enke omtalte meg som den Stimulerende vaktmesteren. Da måtte jeg høflig og med glimt i øyet si at det lå dessverre utenfor stillingsbeskrivelsen.

Jeg har liten sympati for dem som til stadighet bærer seg over tidsklemma, nesten som om det er noe å skryte av. Tidsklemma handler stort sett om dårlig prioritering, fordi du har bestemt at du eller barna skal være med på ditt og datt og da må det kjøres hit og dit. Kort sagt: Har du tid til å klage og syte, så har du også tid til å gjøre noe med det.

Men nok om det, nå er det ferie og fritid. Smak på ordet fri-tid. Det betyr at vi skal forsøke å glemme klokka for en stakket stund. Ferie skal være late dager, gode opplevelser, eller tid med familie eller venner – ting vi ikke tar oss tilstrekkelig tid til ellers i året. Det er fullt mulig å stresse seg igjennom ferien også, det er bare å bombardere kalenderen med planer og gjøremål. Jeg for min del skal forsøke å sette av god tid til å gjøre ingenting og ta ting på sparket. Men jeg skal helt sikkert nyte gleden av å ha barnebarn - «den nye vinen» som har all verdens med tid foran seg. Og kanskje får jeg gode gjensyn med folk jeg har savnet, kanskje skal jeg besøke noen som blir glad for å se meg, eller kanskje så møter jeg nye venner for livet. Hvem vet hvor haren hopper? Sikkert er det i hvert fall at i dag er i dag og i morgen er i morgen. Fortsatt god ferie!