Jeg glemmer aldri framsida i Levangeravisa da jeg debuterte som forfatter i 2009; en alvorlig ung mann med et grønt skjerf rundt halsen og overskriften «Jeg vil leve et litterært liv». Det er mange kamerater som drar opp denne overskrifta fra og til og så ler vi litt. For det var jo virkelig en pompøs ting å si. Men, jeg husker at jeg sa det, men hva la jeg i det? Jeg tror det var fordi jeg allerede da hadde begynt å skimte et slags livsprosjekt, at jeg hadde funnet noe jeg visse jeg kom til å bruke veldig lang tid på å forstå dybden av. Jeg hadde da gått to på den fantastiske forfatterskolen Litterär Gestaltning i Göteborg, jeg hadde møtt forfattertalenter fra Sverige og Danmark og blitt lest av professorer på et nivå jeg aldri siden har. Jeg hadde fått kjenne på den magiske transaksjonen som skjer idet ord blir til og meningene forflyttes og møtes av en leser. Men jeg hadde innsett at litteraturen på mange måter henvender seg til det usynlige. Skrives ut av de rommene som vi mennesker lever det meste av livene våre i; i den stille samtalen – i tankene, i drømmene – vi har med oss selv. Alene.
Så det å leve et litterært liv er kanskje å ønske å leve tett på disse usynlige transaksjonene. Det handler om å leve livet sitt, men å veie og kanalisere de erfaringene som rammer det inn i tekster, ikke fordi man søker anerkjennelse og rikdom nødvendigvis, men fordi man er interessert i erfaringen selv. Ja, hvorfor er man sånn som man er? Hvorfor ble jeg sånn? Hvem var min far? Hva gjorde min oldefar under krigen? Derfor syns jeg det er så utrolig flott når Karl Ove Knausgård i et intervju om sin siste bok, bare sier sånn helt uten videre, «jeg skjønner ikke hvordan folk kan leve uten å skrive». Og jeg tror veldig mange godt lever godt uten å skrive, men for ham er det virkelig helt umulig. Å skrive for ham – og meg – er å tenke og å leve i et riktigere tempo enn det livet ellers har å by på. Men det er vel heller ingen som mer tydelig har klart å leve et litterært liv enn Knausgård, men med de store konsekvensene det har hatt for ham. Det kan nesten se ut som om han skrev i stykker livet parallelt som han levde det, noe som kanskje forteller oss at de tankene og følelsene som tromler rundt i oss alle, faktisk ikke tåler å bli virkelighet og må forbli i det skjulte.
Grunnen til at jeg begynte med dette er at jeg når jeg skriver dette er fordi jeg 12 år etter at jeg påsto at jeg ville leve «et litterært liv» befinner meg på en litteraturfestival i Frankrike, i den vakre kystbyen Saint Nazarie, en time fra Nantes. Hit har det i år kommet forfattere fra Somalia, Vietnam og Iran, og altså Norge / Levanger. Festivalkonseptet er ganske enkelt, men veldig vakkert, syns jeg, nemlig at litteraturer som ikke har så mye til felles – rent kulturelt, hvert fall – føres sammen, og så ser hva som kan oppstå av det. Festivalsjef (og forfatter) Patrick Deville forsøker på denne enkle måten å utvide det litterære kartet og muliggjøre nye måter å se og koble verden på.
Man må nesten gni seg i øynene over hva politikere kunne tillate seg å si
Som en forberedelse til festivalen ble jeg bedt om å skrive en tekst om min vei inn i litteraturen som har blitt trykket i en bok som følger festivalen. Og mens jeg leser denne teksten nå, så skjønner jeg jo kanskje det innlysende, at jo all litteratur først og fremst er lokal. Jeg er trønder, jeg er fra Levanger og dette geografiske og mentale terrenget preger jo min sanse- og tankeverden. I teksten begynner jeg med å beskrive besøkene mine på det gamle biblioteket på Levanger (du vet: det ned den trappa og det med det fine puterommet til venstre), der jeg trasket rundt og tittet på bøker. Jeg beskriver mitt første møte med Tor Ulven. Med Mallarme og med hvor lite jeg skjønte av Nietzsche, men allikevel følte en dragning mot bøkene hans. Jeg beskriver også møtet med alle de fantastiske bøkene som lå eskene for «kasserte bøker», som jeg tok med meg hjem og på en annen måte satte meg på sporet av en ukjent litteraturtradisjon. Men det fantastiske er jo at for en vietnameser er faktisk Levanger på midten av nittitallet like eksotisk som Ho Chi Minh i samme periode er for meg. At min lokale forankring er min valuta, slik det også er for f.eks. en vietnamesisk og somalisk forfatter.
«Jeg tror ingenting endrer livet så mye som å miste noen du er glad i.»
Så tolv år etter så kan jeg kanskje si at jeg faktisk lever et litterært liv, at det er litteraturen som faktisk har ledet meg hit. Og sånt kan være lett og glemme i alle de årene man sitter der alene, stirrende inn i en tekst som ingen har bedt om og ingen savner.
For når jeg blir høystemt så kan jeg formulere det sånn: at å skrive er mitt lille bidrag i å løfte det usynlige fram i det synlige! Men på den ræva skrivedag, kan jeg lik så godt formulere det sånn:
Kanskje jeg heller skulle ha valgt å leve et «bakerskt liv»?
Eivind Hofstad Evjemo
forfatter