Av og til får jeg inntrykk av at vi ikke kommer til å våkne og begynne å virkelig bry oss før verden rakner og trusselen om en atombombe er reell (og det er faktisk nå, det).
Mange av oss har redusert vårt engasjement til sinte kommentarer på Facebook og Twitter, til å riste på hodet når vi ytrer meningene våre på butikken, til å heve stemmen når vi deler våre argumenter, eller til å nekte å kjøpe appelsiner fra Israel. Fordi vi bor i et land der det i det siste ikke har vært et stort behov for å risikere livet i kampen for vår frihet og retten til å leve, kan engasjement være som en slags hobby.
Velger vi status quo kan vi likevel ganske sikkert spise taco på fredag mens vi ser Skal vi danse. Vi klarer oss saktens, selv om planeten varmes opp og politikere bor i pendlerboliger.
Krig gjør noe med et folk. Det ødelegger, dreper og sviker. Krig er ondskap i handling. Vi ser det på TV og gyser. Samtidig driver ondskap fram de vakreste og de sterkeste sidene i mennesker også.
På busstasjonen i Lviv, står menn bøyd over gedigne gryter mens de rører i supper som blir delt ut til de tusenvis som venter på å komme seg videre fra krigen. Der er også de som gir bort matpakker, varme klær og medisiner. Noen hjelper mødrene som må bære både småbarn og kofferter.
Jeg vil applaudere alle som bryr seg, ikke bare ved å skrive på kommentarfelt, men ved å faktisk ofre noe som koster.
Andre steder i byen jobber frivillige hele døgnet for å ta imot flyktninger på mottak. De rer opp senger, lager mat og vasker do. Alle store lokaler, om det er en kirke eller skole, et teater eller museum, blir tatt i bruk. Kan hende forsøker en mann full av ondskap å ødelegge dem, men en hær av mennesker fulle av mot, omsorg og besluttsomhet reiser seg og kjemper med våpen som ikke kan ødelegges av maskingevær eller missiler. De skaper håp.
Dugnaden i Ukraina imponerte meg da jeg var der for kort tid siden. De som deltok, hjalp andre mens de selv levde med en overhengende fare for å bli bombet og drevet på flukt. Hvis noen har en grunn til å melde avbud på dugnad, så er det de som tror huset deres kommer til å bli bombet snart. I de kilometerlange buss og matkøene så jeg aldri antydning til verken vold eller sinne. I stedet la jeg merke til at flere lot andre gå foran seg i køen. -Du er nok mer sulten enn meg. -Du ser sliten ut, gå først, du, innbiller jeg meg at de sa. Kan hende er ukrainere snillere og modigere enn resten av verden. Men jeg tror ikke det. Jeg tror at krigen og lidelsene forener dem. Når våpen og hjerteløshet truer eksistensen din blir alt annet enn overlevelse uvesentlig. Da kjemper man sammen selv om man har ulike politiske eller religiøse oppfatninger.
Så kan det virke som om vi har blitt snillere i Norge også. Stiller opp for flyktningene fra Ukraina som skulle vi aldri ha gjort noe annet enn å ta imot flyktninger. Tilbyr både husrom og vennskap. Deler det vi har av ymse utstyr og lar barna våre lære at mennesker på flukt er våre søsken. Jeg synes det er fint. Jeg velger å ikke tenke alt for mye på holdningen mange har hatt til flyktninger med en annen hudfarge i tidligere tider.
I stedet vil jeg applaudere alle som bryr seg, ikke bare ved å skrive på kommentarfelt, men ved å faktisk ofre noe som koster. Det er fordi jeg vet at det bor i oss, denne trangen til å bry oss, til å hjelpe, til å være noens helt. Når vi begynner å engasjere oss—lar engasjementet få fram tigeren inni oss, skaper vi håp. Ikke bare for verden, men for oss selv.
Håpet er ikke en blind optimisme som ignorerer hvor føkka verden faktisk er, som ikke er klar over at fienden ikke bekjempes med varm suppe. Nei, håpet er denne sterke kraften inni oss som sier at dersom vi har mot til å kjempe og ikke gi oss, viljen til å gi alt for det vi tror på, så kan livet bli bra selv om alt tyder på det motsatte.
Dyret i mennesket hyler vanmektig, skriver Hans Børli i ett av sine sterkeste dikt. Dyret i mennesket var engang et kongelig dyr. En sang fra det høye, en guds kjærlighet nynnet inn i sener og rødt blod.
Børli konkluderer med at det rene, ubesmittede dyret lever ennå i oss i sjeldne stunder av vennskap mellom sjelen og kjødet.
Og om en ikke liker poesi, så er dette min konklusjon også: Vi har det vakre, det gode og det rene i oss. Det er håpet.
Oddny Gumaer
Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge