La oss si at du på magisk vis har blitt 13 år igjen. Du skal begynne på ungdomsskolen og er spent på ny klasse og nye fag, men også hvordan det blir å ha karakterer. Dine egne forventninger kiler i magen, en sånn kiling som både er spennende og litt ekkel. Og du føler på et press fra omgivelsene, for du vil jo heller ikke skuffe foreldre og bekjente.

Så leser du like før du skal begynne om en teknologi basert på kunstig intelligens (AI) kalt Chat GPT. Og du skjønner at dette trolig er verdens beste lesekompis og leksehjelp. For Chat GPT er en chatbot du faktisk kan snakke med. Som du kan stille et spørsmål og få tilbake velformulerte og sammenhengende svar fra, på sekunder. Menneskelig tekst, som noen har beskrevet det som. Du kan for eksempel spørre om hvilke tema som er viktig å belyse i en oppgave om norsk kvinnerettighetskamp. Og din nye bestevenn kan foreslå hva du bør ta med. Og hvis du spør, du trenger ikke å spørre pent engang, kan den skrive hele sulamitten for deg.

Og nå kan du stille deg selv følgende spørsmål, ville du som 13-åring tatt i bruk dette verktøyet i skolearbeidet for å få bedre resultater?

Etter lanseringen i november i fjor har chatboten fra utviklerselskapet OpenAI vært heftig diskutert. Mange pekefingre har blitt hengende dirrende i luften. Norsklærere advarer om at den nye teknologien gjør det umulig å vurdere innleveringer lenger: «På vegne av norskfaget (med flere) ønsker jeg å løfte en stor bekymring. Lærere, både i norsk og andre fag, opplever at elever i stadig større grad benytter seg av åpent tilgjengelig kunstig intelligens i egne skriftlige arbeider», står det å lese i en bekymringsmelding fra Landslaget for norskundervisning adressert til Stortinget.

Lærerne ser ikke bare mørkt på fremtiden for skriftlige innleveringer. De frykter at utviklingen på sikt truer befolkningens skrive- og leseferdigheter, idé- og kunnskapsutvikling, ja, at hele demokratiet kan havne på ville veier.

Men det er ikke bare i skolen at alarmklokkene ringer. Flere er nervøse for at kunstig intelligens skal gjøre mange arbeidstakere overflødige. Jeg var selv i et frokostmøte i markedsføringsforeningen i Trondheim i vinter hvor Chat GPT var tema, der skrekkblandet fryd nok beskriver stemningen best. For selv om mange ser muligheter til å få hjelp av AI til å gjøre mindre artige oppgaver, som å samle og sortere informasjon, bekymrer andre seg for hva som skjer hvis teknologien etter hvert blir så god at den kan konkurrere med menneskelige egenskaper, som å være kreative. Vi ser allerede at AI kan lage bilder og kunstverk på bestilling ved å bruke all verdens bilder på Internett som «inspirasjon».

Satt på spissen, vil det å lære opp, utvikle og danne mennesker, skolens samfunnsoppdrag, gå ut på dato? Og vil de fleste arbeidstakere bli akterutseilt og erstattet av AI-roboter? Jeg skvatt selv til i fjor sommer da en ansatt i Google varslet om en kunstig intelligens som nå hadde utviklet selvbevissthet. Tech-giganten tilbakeviste dette.

Det er verdt å lytte når eksperter nå sier at det haster med å regulere kunstig intelligens. Når vi ser hvordan manglende regulering av algoritmer og sosiale medier har rullet ut en fet rød løper for alle som vil drive med politisk manipulering og desinformasjon, kan vi frykte hva som kan skje hvis kunstig intelligens havner i feil hender eller får løpe løpsk.

«I prinsippet mister vi kontroll. Det er veldig vanskelig for Chat GPT å vite hva som er sant», sier Morten Goodwin, som forsker på kunstig intelligens ved Universitetet i Agder, til Morgenbladet. Han mener det må føres tilsyn med AI.

Et mer nærliggende spørsmål jeg stiller meg er om samtlige spaltister i Innherred snart vil hives på den analoge skraphaugen og blir erstattet av AI. Debattredaktør Roger Rein kan vel bare bruke maskinlæring som vet alt om hva leserne vil lese, og sende roboten en bestilling?

Men det finnes også, som med all teknologi, positive sider. AI kan hjelpe oss med problemer vi aldri har funnet en løsning på. Det er fortsatt mange sykdommer vi ikke kan behandle. Nye øyne med tilgang på all verdens informasjon kan koble sammenhenger som har gått oss hus forbi.

Jeg tror også at skolen kan få noe positivt ut av å måtte se elevenes nye jukseverktøy i hvitøyet. En skole som har blitt stadig mer teoretisk og der høyere utdanning baserer seg på at studentene skal skrive seg til en grad. Kanskje kan nettopp kunstig intelligens utfordre og tvinge skolen, men også arbeidslivet, til å finne nye måter og metoder for å lære opp og løse oppgaver på. Slik at flere av oss blir inkludert og opplever en meningsfull hverdag i skolen og på jobb. Som et svar på trusselen fra Chat GPT er det foreslått at skolen trenger å bli mer muntlig. Kanskje kan en idé være å bli mer workshop-basert, der maskiner og elever med ulik kompetanse og ulike ferdigheter jobber sammen mot samme mål?

Så jeg velger å være optimist. Og tror at nettopp menneskelig kritisk tenkning og evne til å møte og utfordre tendenser i samfunnet, som kunstig intelligens, er det som vil berge oss.

Og finner ikke norsklærerne en løsning, kan de gjøre som min gamle tysklærer da vi hadde gruppeinnlevering, og gruppa mi lastet ned tekst rett fra Bayern Münchens nettside. Vi fikk følgende vurdering tilbake:

«En veldig godt skrevet tekst, men jeg vet ikke om dette er juks, så da blir karakteren 4.»