Regn på fugleskremselet, blod på plogen. Dette landet brødfødte en nasjon, dette landet gjør meg stolt. Jeg beklager kjære sønn, det er ingen arv for deg lenger her. Regn på fugleskremselet, blod på plogen.
Dette er John Mellencamp sin tekst, «Scarecrow», fra albumet med samme navn fra 1985. Mellencamp er ukjent for mange i Norge, men er arena-populær i USA. Mellencamp er selve definisjonen av sjangeren «Heartlandrock», og det er nettopp det Amerikanske hjertelandet, mye av hans låter handler om. Den delen av USA som dyrker maten til sine landsmenn, og hvor kornkammeret til den vestlige verden tidligere lå.
Årene før denne utgivelsen var det uår på den amerikanske landsbygda. Og enkelte vil vel påstå det var uår politisk også. Reagan var president, og gjorde om lovgivningen til bankene slik at det ble enda lettere å få tvangssolgt hus og heim til folk, og legge ned familiedrevet gårdsbruk. Mellencamp skriver videre: «Avlingene vi dyrket forrige sommer var ikke nok til å betale lån. Kunne ikke betale for såfrø til våren og landbruksbanken slo oss konkurs»
Denne retningen i amerikansk politikk gjorde at det kom hjelp fra uventet hold. Konseptet «Farmaid» ble født. Neil Young, Willie Nelson og John Mellencamp var initiativtakere. Og en stabel med superprofilerte rockemusikere og samfunnsengasjerte artister, stilte opp gratis. All inntekt gikk i sin helhet til familier som hadde mistet sine livsverk. Samtidig satte «Farmaid» fokus på viktigheten av at det finnes et jordbruk. At det er matproduksjon i eget land.
I Norge og den vestlige verden, kan det virke som at det å ha tilgang til mat er noe alle tar som en selvfølge. Butikkhyllene er fulle av råvarer. De fleste i vårt land kan velge hva de skal spise. Men man trenger ikke gå så langt tilbake i forrige århundre før det var mange som svalt. Min egen oldemor fortalte til min far at hun var tolv år første gangen hun spiste seg mett. Da hadde armoa tvunget hennes foreldre til å sende bort barna, slik at de kunne spise og leve opp. Tenk det, du møter en ukjent familie, og i bytte for gjeting av dyr i skogen, får du mat og husly som betaling. Og det er all betaling du har behov for. Du overlever, og slekta kan gå videre. Sjøl er jeg jo et resultat av at min oldemor ikke fikk mangelsykdommer og døde i barndommen.
Så nær fortid som dette er, og i en verden hvor det fortsatt er hungersnød flere steder, burde man tro at det å produsere mat var et statusyrke. Ikke en politisk og populistisk salderingspost. Fortsatt brukes «bonåt» som et skjellsord. Det klinger dårlig i enkelte av våre forfedres ører.
Det har nettopp blitt forhandlet med den norske stat om et nytt jordbruksoppgjør. For jordbruket er ei politisk styrt næring. Det er ikke opp til den selvstendig næringsdrivende bonden å sette prisen på sine varer. Kommentarfeltets tribunal koker over. Bønder og tillitsvalgte braser sammen, konsumentene og representanter for storkapitalen gjør det samme.
For det er ikke det at rød- og grønnjakkene ikke har bladd opp fjelldollars både i år og i fjor, det har de vitterligen gjort, og fortjener honnør for innsatsen. Men kostnadene har katapulta for bonden. Og mange er på «bak-kjølken» som en avdød nabo sa for mange år siden. Mismotet brer om seg.
Det prates om aktiv nedtrapping rundt kjøkkenbordet i bygdene, og flere med relativt nybygde fjøs har begynt å se seg om etter noe annet å gjøre. De som enda ikke har investert i driftsbygninger, har kort tid å bestemme seg på. Kostnadene er tregangen opp mot bare for noen år siden. Andre som har gjort de tunge investeringene slenger med og ser det an.
Den dagen lekteren med importerte matvarer ikke kommer, er det for sent å pløye opp golfbanene rundt om.
Hvis Live Nation vil ha Norsk Farmaid er jeg klar. Har noen navn på blokka jeg kan ringe også. Dere må bare vente med å samle 60 tusen på åkeren til at avlingen er tatt.
Det er blod på plogen.
