Jeg tok opp Michel Houellebecqs siste roman. Den gled lett av gårde

Det var i begynnelsen av juli – høy sol, varme kvelder! – jeg tok opp Michel Houellebecqs siste roman Tilintetgjøre med en plan om å lese den i løpet av måneden. Det er en 650 siders mastodont, som signaliserer kompleksitet og tid, men som mange andre liker jeg å være ambisiøs på vegne av sommerlesningen.

Da jeg begynte å lese ble jeg slått over hvor lett boken gled av gårde, at den ikke var så dystopisk som mange av hans tidligere bøker, men en fin liten klagesang over livet og dets mange gjenkjennelige uttrykk; sykdom, død, sorg. Boken består av flere nivåer, men det viktigste er en familiehistorie, kretsende rundt tre søsken som søker sammen etter at faren er rammet av hjerneslag og har havnet i koma. Rundt dem igjen beskriver Houellebecq et samfunn (romanen er i kjent Houellebecq-stil tidsatt noen år fram i tid) og det politiske spillet rundt et kommende valg. Et valg som framstår mer som en farse. Samtidig rammes verden av en rekke uforståelige terrorhandlinger, meningsløse, brutale.

Å lese boka mellom det en sommer ellers byr på, av barnefjes som skal smøres med solkrem, middager som skal lages og dekkes opp til, våte håndklær som skal luftes, virket skjerpende. Den gjorde at tankene ikke bare kunne ta sommerferie, men fortsatte å kverne på. Houellebecq er også kjent for å være forutseende for hendelser før de blir virkelig, blant annet mener noen at han med romanen Underkastelse «forutså» Charlie Hebdo-terroren. Dette kan også gjøre det skremmende å lese Tilintetgjøre, da det samfunnet han skriver fram virker å stadig tape verdier jeg setter høyt, som fellesskap og solidaritet. Houellebecq forutser et mye kjøligere samfunn, der mantraet er klar deg selv!

Gode forfattere klarer å snuse fram tendenser i tiden og skape rom der leserne får mulighet til å ta del i formuleringen av hva et liv er, hvilket samfunn vi bebor og kriteriene som styrer det. Gode forfattere er ikke budbringere, men ambassadører av kompleksitet.

Tolv år etter så kan jeg kanskje si at jeg faktisk lever et litterært liv

Boken jeg leste før Houellebeqs – i junis naive, kaldvarme sommerkvelder – var Jan Grues Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid. I boken beskriver Grue sitt liv som professor, skrivende og funksjonshemmet, og hans møter med systemet, det være seg på jobb, i helsevesenet, på hjelpemiddelsentralen eller på diverse flyselskaper. Et viktig spørsmål for boken er for hvem samfunnet egentlig er tilpasset og hva det gjør med mennesker som eventuelt ikke passer inn i kategoriene.

 De siste årene har kampen om representasjon preget mye av samfunnsdebatten. Kvinner har stått fram – og (tidvis) blitt lyttet til – med sine historier om seksuell trakassering, mennesker med andre hudfarger enn hvit har fått fortelle hvordan de har opplevd å leve sine liv. Majoritetssamfunnet har fått vektige stemmer å lytte til. Jan Grue tar for seg en annen stor samfunnsgruppe som også ofte snakkes om (over en milliard mennesker ifølge boken), som lever med ulike former for utfordringer, hemminger, og som derfor trenger andres hjelp og assistanse. Men hva gjør egentlig det «funksjonsfriske» samfunnet for alle disse menneskene? Hvem forteller deres historier? Og hvem lytter?

Grues livsbeskrivelser gjør at jeg som leser få se livet gjennom hans øyne og komme tettere på hvordan det er å stå i hans kropp. Grue klarer å være dypt politisk, men med et lite brautende gemytt. Han lager slik en åpning inn til et felt som egentlig er svært menneskelig, nemlig sårbarhet. Vi befinner oss vel alle hele tiden i ulike avstander til sårbarhet. I dag er det meg som trenger noen, i morgen er det deg.

Så er sommeren over og i går da jeg badet i tjernet like ved der jeg bor, kjente jeg vannmangelen som alle snakker om fysisk på kroppen. Da jeg dykket under overflata, kjente jeg hvordan høstkulden allerede hadde satt seg bare noen meter ned. En ny årstid er på vei. Dette, tenker jeg nå, værer også politiske tegn, det vekker noe i meg, lik både Houellebecqs og Grues bøker har gjort: tiden går, forandring skjer, verden åpner og lukker seg. Vær våken!

Det fikk meg også til å tenke på en annen av sommerens leseopplevelser, nemlig Rune Christiansen siste diktsamling, «Jeg går i sorg», som handler om forfatterens opplevelse av morens demens. Sønnens opplevelse av å miste henne og samtidig opplevelsen av å se henne miste seg selv.

Diktet «Musikk igjen» går slik: «De vårlige vekstene / i vinduskarmen, de høstlige / vekstene i fremtiden, / og dagen vender slik mor vender seg / vekk fra seg selv. / Men hva er helt stille i verden. / Hør, eplene gir fra seg små knepp / i morgensolen, et ekorn / rister av seg pollenstøv / og en tusjpenn tørker / under en barneseng.»

Av og til, tenker jeg at politisk litteratur kamuflerer seg i det aller enkleste. Slik Houellebecqs beskrivelser av å være syk og trenge berøringer eller Grues skildring av å være ungdom og å gjøre alt for å unngå å bli avbildet i rullestolen. Ja, hvem tør egentlig å vise fram sin svakhet?

Eivind Hofstad Evjemo

forfatter