I norsk debattkultur er begrepet om hersketeknikk så godt innarbeidet at de fleste nok ikke vet hvor det kommer fra eller fullt ut vet hvilket fenomen eller fenomener det opprinnelig henvendte seg til. Dette er uheldig både fordi det er en interessant del av vår akademiske arv og fordi manglende kunnskap lett fører til at en griper til hersketeknikkbegrepet når alt en står ovenfor er en meningsmotstander.
Begrepet ble innført av Ingjald Nissen og forbindes særlig med sosialpsykolog Berit Ås og hennes 1979 artikkel «De 5 hersketeknikker: Om ufarliggjøring av undertrykkerens våpen». Gjennom denne artikkelen og senere arbeider, samt Ås sin utrettelige foredragsvirksomhet, har begrepet blitt allemannseie. Ås foregriper på mange måter flere aspekter ved Miranda Frickers bok Epistemic Injustice (epistemisk urettferdighet) fra 2007. Frickers ideer er blant de mest bejublede og diskuterte i filosofi de siste årene og hadde Ås tilhørt et større språkfellesskap ville hun nok vært kjent utover den nordiske konteksten.
Ås identifiserer 5 hersketeknikker: usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør og påføring av skyld og skam. I offentlig debatt kan en si at hersketeknikker er den mørke siden av retorikk. Retorikk er læren om hvordan vi formidler et budskap eller meningsinnhold. Vi bruker alle retorikk. Det er ikke noe galt i det.
Retoriske grep blir hersketekniske når de istedenfor å gripe tak i innholdet til det som formidles, tar formidleren og diskvalifiser eller underminer det vedkommende sa eller skrev. Det blir hersketeknikk når det noen sa eller skrev blir tilsidesatt og ikke tatt på alvor på grunn av den som sa eller skrev det. Dette er det Fricker kaller epistemisk urettferdighet (epistêmê er gammelgresk for kunnskap). En nektes tilgang til å være med i samtalen (akademisk, offentlig, etc.) og blir dermed ekskludert fra å bidra til kunnskapsdannelsesprosessen.
Å anvende hersketeknikkbegrepet er ikke alltid like lett. Hva er hersketeknikk og hva er legitim meningsbrytning? Istedenfor å ta ubehaget med meningsmotstand kan det være fristende å hevde seg utsatt for hersketeknikk. Det så vi i forbindelse med at aktivist, artist og skuespiller Ella Marie Hætta Isaksen nylig mottok Fritt Ords Honnør. I sin takketale skåldet Hætta Isaksen norsk presses dekning av Fosen-aksjonen med beskjed om at «norske medier ikke ser forskjellen på en legitim motstemme, og ren og skjær rasisme».
Mottakeren av Fritt Ord påskjønnelsen for verdifullt virke i det frie ords tjeneste mente at for mange stemmer hadde fått plass i ordskiftet rundt vindturbinene på Fosen.
Journalist og samfunnsdebattant Anki Gerhardsen var uenig i denne analysen. Hun syntes at det var «trist at hun hverken liker eller anerkjenner det et demokrati er helt avhengig av for å kunne kalles et demokrati: folk som er åpent uenig med hverandre (…) det [er] både urovekkende og trist at en sterk og viktig rollemodell har en så intolerant holdning til en kritisk offentlighet».
Hætta Isaksen og Gerhardsen er uenig i hvem som skal delta i kunnskapsdannelsesprosessen og politikken rund Fosen-saken (legitime versus illegitime stemmer). Det oppsiktsvekkende var at Hætta Isaksen i sitt tilsvar hevdet at Gerhardsens innlegg var «proppfullt av (…) hersketeknikker». Det er lite i Gerhardsens kritikk av Hætta Isaksen som minner om hersketeknikk. Hætta Isaksen er ikke den første som påberoper seg å bli utsatt for hersketeknikker i møte med meningsmotstandere. Hun blir helt sikkert ikke den siste. Likefullt er det forstemmende.
Hersketeknikker er måter hvorved individer eller grupper ekskluderes fra avgjørelsesprosesser (private, offentlige, osv.) og det å begrepsliggjøre dette fenomenet har spilt en viktig rolle i norsk kvinnekamp. Ved å bli oppmerksom på måter hvorved menn ved ufine grep ekskluderte kvinner i forskjellige sammenhenger og sette det på begrep, kunne kvinner påpeke det når det skjedde for å skape forandring.
Begrepet om hersketeknikk er i det henseende et verktøy. Et verktøy som fremdeles kan og bør spille en rolle i norsk offentlighet. Et slikt verktøy kan ødelegges og miste sin kraft, hvis stadig flere i ordskifter bruker det til å undra seg kritikk og meningsutveksling.
Det synes for meg som om det er i ferd med å skje i norsk offentlighet.
Anki Gerhardsen er seniorrådgiver ved Nord universitet hvor Steffen Borge arbeider.
