Du har kanskje kjent den vonde følelsen av å bli ført bak lyset. En følelse av å ha blitt misbrukt kombinert med en irritasjon over å ha vært godtroende og naiv. I etterpåklokskapens lys saumfarer man gjerne etter tegn man burde ha sett, eller verre – som man valgte å overse fordi man stolte eller ville stole på den eller de man samhandlet med.
Vi har alle opplevd slike tillitsbrudd – fra en venn, kollega, kjæreste eller fra noen man gjorde en økonomisk transaksjon med. Denne våren har vi for eksempel kunnet lese utallige historier om hvordan russ har blitt ført bak lyset av kommersielle russebuss-utleiere. Opplevelser som gir ungdom erfaringer som er egnet til å svekke tillitsnivået. At det er vondt for den enkelte som opplever slike situasjoner er åpenbart, men gjentatte opplevelser av tillitsbrudd kan også ha negative konsekvenser på samfunnsnivå.
Samfunn med høy tillit fungerer bedre enn samfunn med lav tillit. For den enkelte gjør tillit at man lettere kan leve med usikkerhet. Dette fikk vi blant annet illustrert under koronapandemien. Stilt overfor et virus vi hadde minimal kunnskap om, måtte myndighetene likevel fatte beslutninger om hvordan vi som samfunn og enkeltindivider skulle forholde oss. Fordi vi hadde høy tillit til våre politikere og myndigheter fulgte vi tiltakene selv om de var svært inngripende. Senere fulgte vi rådet om å ta vaksine. Igjen fordi vi stolte på at myndighetene ville oss vel. Det hadde selvsagt vært både rart og upraktisk å troppe opp i bunad, men det var nærmest med en følelse av høytid og borgerplikt vi brettet opp ermet og fikk det første stikket. Slik var det ikke i alle land. På grunn av lav tillit eller endog mistillit til egne myndigheter, slet mange land med å overbevise befolkningen om at vaksinen var trygg. Tillit er et relasjonelt fenomen og en ressurs vi ikke skal ta for gitt, og derfor noe vi alle bør hegne om.
Vi skiller gjerne mellom institusjonell tillit – den tilliten vi har til myndigheter og politikere – og generell tillit, som er den tilliten vi har til andre mennesker. Tidligere resultater fra den såkalte ICCS-undersøkelsen viser at norske 14-åringer har betydelig høyere institusjonell tillit enn generell tillit. De stoler altså mer på myndigheter og politikere enn de stoler på folk flest. I 2009 var det 48 prosent av 14-åringene som oppgav at de hadde fullstendig eller ganske mye tillit til folk flest. Sju år senere var andelen redusert til 43 prosent.
Tillitsnivået er noe som samfunnsforskere verden over måler regelmessig, og i disse målingene ligger Norge og de andre nordiske landene helt i tet. Om lag 75 prosent av den voksne norske befolkning mener at folk flest er til å stole på. Altså en betydelig høyere andel enn ICCS-studien viser for norske 14-åringer. Hvis dette er uttrykk for det vi omtaler som en generasjonseffekt – altså at det skjer en verdimessig endring fra generasjon til generasjon – bør det bekymre oss. Hvis der derimot er uttrykk for en livsløpseffekt og at dagens unge vil utvikle en sterkere tillit over tid, bør vi ikke være fullt så bekymret.
Forskning tyder på at det siste er tilfelle – tillit øker med alderen. Vi kobles gradvis på samfunnet rundt oss og denne prosessen synes å styrke tilliten. Det vil si at i møte med voksenverdens organisasjonssamfunn, utdannelsesinstitusjoner, arbeidsliv og lokalsamfunn styrkes tilliten. Det er i møte med enkeltpersoner som utgjør disse arenaene at tillit dannes og derfor har vi alle et ansvar for å opptre på en måte som bidrar positivt til tillitsnivået i samfunnet. Aktører i russebuss-markedet bør spesielt merke seg dette.
Hvis vi har gjensidig tillit til hverandre er det langt lettere å samarbeide og vi har langt mindre behov for kostbare systemer som kontrollerer og sanksjonerer. Tillit frigjør både tid og ressurser, både for oss som enkeltindivider og som samfunn. Det skaper forutsigbarhet som reduserer risikoen for å ta dårlige valg fordi vi feilbedømmer situasjonen. Livet blir rett og slett enklere og bedre.
Denne våren har 14-åringer i mange land fylt ut spørreskjema for en ny runde av ICCS-undersøkelsen, og jeg har hatt gleden av å lede den norske delen av studien. Til høsten vil dataene være klare for analyse og resultatene fra spørsmålene om tillit er de jeg er mest nysgjerrig på. Finner vi at den nedadgående trenden fra 2016-undersøkelsen fortsetter, bør det bekymre oss. Vi finner trolig noe å leve av etter oljen, men vi er langt verre stilt om vi vårt felles tillitsfond tappes og tømmes.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis Institutt for lærerutdanning, NTNU
