Da de rødgrønne partilederne forhandlet om landets framtid, skjedde diskusjonene bak stengte dører og lukkede gardiner. Dersom landets lokalpolitikere hadde samme møtepraksis, ville det vært problematisk.

Hele landet var opptatt av samtalene mellom de rødgrønne partilederne. Hva snakker de om? Hvilke politikkområder er vanskeligst? Hvordan er stemningen mellom de som forhandler? Alle var opptatt av det, men bare noen få visste. Kun en engere krets fikk slippe inn bak dørene på Hurdalssjøen hotell før dører og gardiner ble lukket.

Espen Leirset er førsteamanuensis og universitetslektor i statsvitenskap, NTNU og Nord Universitet.

Å tolke pressekonferansene etter diskusjonene, var vår tids kremlogi – denne høyst usikre vitenskapen det var å tolke interne prosesser i Moskva under kommunismen. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum smilte og spøkte på pressekonferansene etterpå. Vi forsto at de hadde det hyggelig sammen, de pratet løst og lo sammen – blant annet om Trygve Slagsvold Vedums unnfangelse. Vi fikk som seere tillit til at dette er en gruppe som jobber godt sammen. Men ingen sa noe om hva de diskuterer – av respekt for hverandre, og av respekt for diskusjonen.

– Det har vært en tillitsfull samtale tre partier imellom. Derfor skal ikke jeg referere fra det, men det har vært en god arbeidsøkt, sa partileder Audun Lysbakken i SV til VG 25. september, før han noen dager etterpå forlot samtalene.

Fra forskningen vet vi at Lysbakken har rett: Fortrolige diskusjoner skaper tillit mellom de som diskuterer. Fortrolige diskusjoner bidrar til å skape en god lagsfølelse. Alle ønsker å gi de som skal styre landet rimelig gode arbeidsbetingelser og arbeidsprosesser. Dårlige prosesser fører til unødige problemer og baluba mellom partene. Det er ingen tjent med. Vi ønsker politikere som greier å bli enig og finne politiske løsninger for landet.

Landets ledende politikere arbeider på lignende vis også ellers. Både innad i regjering, og i komitearbeidet på Stortinget. Men vi hører ikke så mye om det, nettopp fordi møtene foregår bak lukkede dører. Slik arbeidet også posisjonen og opposisjonen sammen i lukkede møterom under starten på korona-pandemien. Da gjaldt det å ha tverrpolitisk enighet om de sterkt inngripende tiltakene, for å unngå at innskrenkelsen av folks frihet ble gjort til partipolitikk. Disse lukkede møtene bidro til tillit mellom posisjon og opposisjon når landet sto overfor en krise.

Den politiske håndteringen har Solberg-regjeringen fått skryt for, men opposisjonen fortjener også skryt – man gjorde ikke korona til partipolitikk. Dette har bidratt til at Norge har kommet godt gjennom pandemien. En sterk konflikt mellom posisjon og opposisjon ser vi i andre land, særlig i USA – noe som er uheldig for håndteringen av vanskelige saker.

Det Lysbakken viser til – at lukkede møter gir tillit mellom de som diskuterer – er altså nødvendig for å skape gode politiske arbeidsprosesser.

Det som er litt snodig i norsk politikk, er at vi gir landets ledende politikere denne tilliten. Men vi gir ikke samme tillit til landets lokalpolitikere. Norske lokalpolitikere, som sitter i kommunale utvalg og formannskap, har rett og slett ikke har lov til å møtes for å diskutere politikk, uten at pressen også kan delta på møtet.

Norske kommuner har Nordens mest radikale lovverk på åpenhet. Jeg har selv mange ganger brukt lovverket for å observere lokalpolitiske diskusjoner, i min gamle jobb som journalist. De siste årene har jeg forsket på betydningen av regelen i min doktorgrad om åpenhet i politikken. Mine funn tyder på at norske lokalpolitikere har dårlige betingelser for å diskutere krevende lokale saker. De mangler rett og slett politiske arenaer for å diskutere seg fram til tverrpolitisk enighet om tunge, lokale saker som skolenedleggelser, omorganiseringer, nedskjæringer og andre krevende, lokale beslutninger.

Dette er jo et paradoks. Lokalt er det også behov for tillit mellom politikerne. Det vi nå ser, er et økende politisk konfliktnivå i mange kommuner – rett og slett fordi lovverket fratar politikerne arenaer for å diskutere politikk i fortrolighet, på tvers av alle partiene.

Vi får en flertallspolitikk, der mange er skyvet ut fra møtene der beslutningene faktisk tas. Eksempelvis i kinosaken på Moan. Her har det politiske flertallet møttes bak lukkede dører og blitt enig om at kinoen skal realiseres. Jeg er enig i beslutningen, men prosessen er ikke inkluderende sett i lys av formannskapsmodellen. Fordi en stor del av det politiske fellesskapet ikke er inkludert i beslutningsprosessen. Dette kalles i forskningen for parlamentarisme light.

Jeg oppfattet at hele landet – pressen inkludert – ga arbeidsro slik at toppolitikerne kunne snekre sammen en god regjeringsplattform på Hurdalssjøen. Det var ingen krav eller forventning fra pressen om å delta inne i møterommet. Dersom journalister fikk slippe inn på møterommet på Hurdalssjøen hotell, tror jeg diskusjonen mellom partilederne ville blitt ødelagt.

Det er et paradoks at vi ikke gir våre 10.000 lokalpolitikere samme tilliten. Denne gruppen bruker store deler av sin fritid, for det meste uten lønn, for å gjøre en innsats for sitt lokale fellesskap.

Er det ikke på tide at vi gir dem den samme tilliten som vi gir våre nasjonale politikere?

Espen Leirset

førsteamanuensis og universitetslektor i statsvitenskap, NTNU og Nord Universitet